Det føles som en evighet siden jeg for første gang tenkte på å ta steget inn i internett. Siden den gang har jeg slått min egen rekord i prokrastinering sikkert tusen ganger. Til slutt var jeg så oppgitt over meg selv at jeg satte meg ned for å finne ut hva som holdt meg tilbake. Noen av forklaringene jeg fant var:
Det er feil å trenge oppmerksomhet.
Jeg er kun en god person hvis jeg er selvutslettende og selvoppofrende.
Hvis jeg skriver et blogginnlegg og noen mener noe om meg så har de rett og jeg må godta at det de sier om meg er sant.
Hvis jeg deler hva jeg tenker og føler kommer jeg til å bli latterliggjort.
Hvis noen er uenig i det jeg skriver er det synonymt med at de ikke liker meg.
Da jeg hadde skrevet ned alt jeg var redd tok jeg meg tid til å se over punktene. De fleste punktene handler om at jeg er redd for å være på en måte som gjør at folk går fra meg for så å ende opp helt alene. Det er denne dynamikken som spilles ut hver gang jeg har satt meg ned for å opprette bloggen. Så lenge jeg ikke viser hvem jeg er blir jeg ikke avvist og jeg slipper å føle meg alene. Well played av det ikke maks logiske hodet. Når jeg ikke viser hvem jeg er vil jeg uansett være alene.
Hvis jeg skal være ærlig ovenfor meg selv har jeg lyst til å bli sett. Jeg har lyst til å bli hørt. Jeg har ikke lenger lyst til å være hun sjenerte, anonyme jenta som sitter bakerst i klasserommet. Jeg vil at bloggen skal være et sted der jeg kan øve på å vise hvem jeg er.
Gunhild Archer, counselor 