Jeg har sett på meg selv som følelsesmenneske så lenge jeg kan huske, hovedsakelig fordi jeg har lett for å gråte og fordi jeg blir fort sint når jeg ser at noen behandles urettferdig. For et halvt år siden ble jeg oppfordret til å beskrive hvordan følelsene mine kjentes i kroppen, og til min overraskelse klarte jeg ikke å kjenne noe som helst. Det gjorde meg skikkelig frustrert. Samme type frustrert som fikk meg til å kaste kvantitativ metode-boka mi i gulvet tre ganger på rad da jeg gikk siste året master. Ikke en gang frustrasjonen klarte jeg å kjenne i kroppen.
Det kommende halvåret har jeg øvd på å kjenne etter i kroppen. Hvor i kroppen kjenner jeg noe? Hvordan kjennes det ut? Prikker det? Kjennes det ut som noe hardt? En vind? Kanskje det føles ut som et tungt intet? Hvis det skulle hatt en farge, hvilken farge ville det hatt? Om jeg kunne ta på følelsen, hvilken tekstur ville den hatt? Jo mer jeg kjenner etter, jo mer føler jeg.
Det er rart å tenke på at jeg har identifisert meg så sterkt med det å være et følelsesmenneske når jeg ikke har klart å kjenne følelsene i kroppen. Det har også slått meg at jeg har basert merkelappen på hovedsakelig én følelse eller sinnsstemning, nemlig gråt. Jeg har vanskelig for å uttrykke mange av de andre følelsene, blant annet sinne (med mindre jeg er sint på noen andres vegne), sjalusi, frustrasjon og håpløshet. De siste månedene har jeg funnet ut hvor «alle de andre» følelsene havner: bak en mer snill følelse som ikke gjør noen noe vondt. Jeg merket det for første gang etter at en kollega meldte meg til sjefen for å bryte retningslinjene på jobb. Min reaksjon var å sende en melding til kollegaen hvor jeg sa at jeg syntes det var modig gjort at han meldte fra, og at det gikk helt fint for meg. En dag senere skjønte jeg at jeg følte meg bedratt. Dette har også vært en rar oppdagelse. Da jeg ble bevisst reaksjonsmønsteret mitt forstår jeg hvor vanlig det er for meg. Vi er egentlig bestevenner, jeg og mønsteret. Jeg gir uttrykk for å føle en ting («det går bra») når jeg egentlig føler noe annet («jeg er trist/sint/såra/redd»).
Jeg tror at hvis noen er misfornøyd med meg så er de ikke glad i deg og da kommer de til å gå fra meg. Alle følelser som ikke er positive går under begrepet «misfornøyd», så jeg er vant til å strekke meg langt for å gjøre alle rundt meg fornøyd. Det sier litt om hvor dypt dette sitter i meg når jeg ikke en gang merker at jeg føler meg bedratt av kollegaen, men går direkte til «det går helt fint for meg at du melder fra». Jeg tror det er første gang jeg ser det så tydelig. Jeg er uærlig om hvem jeg er for å unngå at folk går fra meg.
Gunhild Archer, counselor 