Gunhild Archer, counselor

Jeg har en teori som pleier å få meg til og føle at jeg likeså godt kunne kommet fra en annen planet. Når jeg snakker om den ender jeg ofte opp i følelsen av at jeg er alene og at ingen forstår meg. For å holde meg trygg pleier jeg å sette opp en vegg. Jeg merker det veldig godt når det skjer, det er som om hele meg hardner. På den måten kan ikke den andres reaksjon såre meg i like stor grad. Det er ikke så lenge siden det gikk opp for meg at jeg prøver å unngå følelsen av ensomhet ved å stenge andre ute. Det hele virker så logisk når jeg er i situasjonen. Det er først i etterkant jeg forstår hvor meningsløs løsningen faktisk er. Det har vært en prosess å komme til det punktet hvor jeg er klar for å stå for at teorien føles riktig for meg. Det er først nå jeg føler jeg er klar for reaksjonene jeg er mest redd for – å bli latterliggjort eller vendt ryggen til.

Så, teorien… Hva om alt vi opplever lagres inni oss og kan vekkes til live i situasjoner som ligner på den originale situasjonen. Jeg tror det er sånn. Jeg tror også vi lagrer alt vi sanser i den spesifikke situasjonen, enten i bevisstheten (vi har tilgang til dette), eller i underbevisstheten (vi har ikke direkte tilgang og vet ikke hva som er her). Hvis du vekker til live en positiv originalopplevelsen vil den kanskje bidra til å forsterke øyeblikket på en god måte. Kanskje du husker hele originalopplevelsen, hva som skjedde, hvordan det luktet, hvordan du følte deg og så videre, eller kanskje du kun husker hvordan det føltes.

Hva om originalopplevelsen ikke er positiv og vekker til live en situasjon fra underbevisstheten. La oss si at det eneste du husker er den følelsesmessige reaksjonen. Du er da i en vond situasjon som forsterkes, uten at du bevisst husker originalsituasjonen. Jeg tror dette er forklaringen i situasjoner hvor jeg blir «reaktiv». Med «reaktiv» mener jeg «når jeg får en «uvanlig» sterk negativ emosjonell reaksjon uten å forstå hvorfor». Det er denne typen reaksjoner jeg er vant til at møtes med tilbakemeldinger som «du er så emosjonell», «oversensitiv» eller «drama», og som er akkurat hvordan jeg føler meg de gangene jeg blir sint eller såret av det som tilsynelatende er en harmløs kommentar.

Jeg kan gi et eksempel. En jeg holder på å bli kjent med tok følge med meg hjem. Jeg kastet en snøball og bommet på skiltet jeg siktet på. Hans reaksjon var å tulle med at jeg var dårlig til å kaste. Det fikk meg til å føle meg såra, men jeg sa ingenting fordi «hvem f er det som tar seg selv så høytidelig at de ikke kan le av at de bommer?!». Da han litt senere foreslo at vi prøvde å treffe et annet skilt hadde jeg ikke lyst til å kaste. Jeg forklarte at jeg var såra og ikke ville kaste en gang til når han uansett syntes jeg var dårlig. Det er lett for han å tenke at jeg overreagerer, og det er lett for meg å føle det samme. I akkurat dette tilfellet forstod jeg min egen reaksjon. Mamma har fortalt meg gjentatte ganger at jeg er dårlig til å kaste. Ofte fulgt opp av «det er jammen godt du ikke skal bli håndballspiller», som var det hun drev med som barn og ung voksen. Tilbakemeldingene hennes fikk meg til å føle at jeg aldri klarte å gjøre noe riktig og at hun ikke var fornøyd med meg. Reaksjonen min er ikke like mye ut av proporsjoner når jeg forstår hvilket originalminne som spilles ut. Det er vondt å føle på at jeg ikke lever opp, og at jeg ikke er god nok.

Andre ganger forstår jeg ikke hvorfor jeg reagerer med frustrasjon, sinne eller sorg på noe som tilsynelatende er et harmløst ansiktsuttrykk eller en kommentar… Det virker som om mennesker reagerer veldig ulikt i situasjoner hvor de er reaktive. Jeg tror min vanligste reaksjon er å dømme meg selv negativt, for eksempel ved å tenke “hva er det som er galt med meg, jeg klarer ikke å le av meg selv, hvorfor er jeg alltid så hårsår?”. Det hender jeg reagerer med å dømme andre, for eksempel ved å si eller tenke “hva f er det med deg, du er ikke akkurat noe bedre selv, jeg liker deg ikke”, men oftest lar jeg det gå utover meg selv.

Jeg kunne ønske alle var villige til å se innover når de ble reaktive sånn at de kunne forstå hva det handlet om. Når jeg blir reaktiv og velger å se innover lærer jeg så ekstremt mye. Jeg har blitt mye flinkere til å møte meg selv med forståelse og omtenksomhet, og jeg legger sjeldnere ansvaret på noen utenfor meg selv.  Det blir også lettere for meg å stille opp for andre på en god måte når de blir reaktive. Jeg tror de fleste mennesker hadde syntes det var godt å bli møtt mildere og mer omtenksomt av både seg selv og andre.