Gunhild Archer, counselor

I løpet av de siste to ukene har jeg tenkt en del på hvor ærlig jeg er når jeg uttrykker meg. Første gangen det slo meg var da ikke fikk respons på et spørsmål jeg hadde stilt på et lukket facebookforum. Jeg følte meg frustrert og såret. Jeg tok det opp med en venninne som sa ‘jeg tror du er vant til å forkle behovene dine’, altså at jeg spør om noe annet enn det jeg egentlig trenger. Neste gang tanken slo meg var da jeg (to ganger på en uke) trakk et kort som handlet om manglende evne til å uttrykke det man egentlig føler.

Det er rart hvordan jeg vet at jeg er redd for å gjøre andre vondt, for å være årsaken til «dårlig stemning», eller for at noen er sur, såra eller sint, og allikevel forstår jeg nyanser av det litt etter litt. Nå skjønner jeg at jeg ikke tør å spørre etter det jeg virkelig trenger i frykt for å bli sett på som vanskelig og kravstor. Det blir tross alt ikke så bra stemning av å ha behov for noe. For å bli mer bevisst det nye aspektet ved «gjør alle fornøyd/unngå dårlig stemning»-mønsteret tenkte jeg at jeg skulle forsøke å være ærlig med meg selv. Hva har jeg følt på de siste ukene? (Allerede nå kjenner jeg at det kommer til å være vanskelig. Skal jeg fortelle hva jeg føler uten å forklare hvorfor? Er det plutselig greit å føle uten å ha en begrunnelse? Kommer ikke folk til å be meg skjerpe meg, jobbe med meg selv, være positiv (i det minste slutte å være så negativ) eller å se det fra et annet perspektiv? Kan det være rom for at det jeg føler er greit nettopp fordi det er det jeg føler?) Hva trenger jeg? (Den indre kritikeren min er helt på styr over å måtte forholde seg til det. «Lol, hva f, dette er helt bakvendt! Du trenger ikke noe, det er du som skal følge med på hva andre trenger, nå driter deg ut!»)

De siste ukene har jeg følt meg sint. Jeg er sint på menneskene rundt meg. Jeg er sint på foreldrene mine. Og på verden. Jeg er sint fordi jeg ikke har det bra. Jeg er sint på at jeg behandler meg selv hardt og utålmodig. Jeg synes livet er urettferdig. Jeg føler meg alene. Jeg hater at folk svarer «jeg har det fint» når jeg spør hvordan det går. Det føles som en samtaledreper og det gjør meg sur. Hvorfor får jeg ikke lov til å kjenne alt som er i personen? Hvorfor kan vi ikke snakke om ting som betyr noe – ting som er levende inni oss? Hvorfor stenges jeg ute? Jeg hater den følelsen. Hvorfor spør ikke flere folk hvordan jeg har det, og når jeg svarer ærlig er i stand til å behandle meg på den måten jeg trenger? Jeg føler jeg er så ødelagt at det er umulig å forholde seg til meg. Det gjør vondt. Jeg er fortvila over at hvis noen spør hvordan jeg har det så har jeg så mye mistillit til den andres evne til å holde meg at jeg begrenser meg. Jeg holder igjen. Det gjør at jeg føler det er min skyld når jeg føler meg alene og jeg hater det.

Jeg trenger forståelse. Noen som, hvis de ikke forstår, søker å forstå. Og tålmodighet. (Allerede er jeg redd for å ønske meg for mye i tilfelle noen forteller meg at jeg ikke kan få det. Det er vondt å bli fortalt hvor naiv og idealistisk og perfeksjonistisk jeg er. Det er drømmedrap.) Jeg trenger noen som ønsker å være med hele meg og som klarer det på den måten som er god for meg. Og noen som vil la meg se dem. Alt. Jeg trenger noen som kan tro for meg når jeg ikke tror – noen som kan si «selvfølgelig kan du få det du ønsker deg!». Også trenger jeg å bli akseptert for den jeg er. Ikke bare akseptert. Jeg trenger å elskes.