Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig for meg å trenge ting. Jeg vet jeg har problemer med det, men hvorfor? Akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg øver jeg på å legge merke til når jeg trenger noe, og å dekke behovet. Hvis jeg er heldig kan jeg dekke behovet selv, men noen ganger må begge bena utenfor komfortsonen for å spørre andre om hjelp. Her om dagen kjente jeg meg urolig i kroppen så jeg sjekket inn for å finne ut hva det var. Jeg kjente at jeg hadde behov for å være sammen med noen (ikke være alene). Det mest åpenbare antar jeg ville vært å spørre noen om og stille opp. Jeg går for en ikke like opplagt taktikk og sender en melding til venninna mi og spør hvordan hun har det. Etterfulgt av en melding hvor jeg spør om hun vil ha besøk, siden hun er syk og kanskje trenger selskap. Ikke supertydelig kommunisert av meg, jeg skulle egentlig spørre om hun ville være der for meg. Deretter sender jeg en melding til kompisen min og spør hvordan det går og om han vil være med å spise lunsj. Igjen – ikke supertydelig kommunisert. Ikke litt tydelig en gang. Heldigvis: jeg forstår at jeg ikke spør om hva jeg trenger, så: jeg sender en ny melding og sier at jeg trenger at han er der for meg og spør om han kan stille opp. (Etter å ha sittet og kjent på hvor mye jeg hater at jeg trenger noen.)
Hvorfor koster det meg så mye? Hva er det som foregår inni meg som gjør det så vanskelig?
Begge de to første meldingene sendte jeg uten å tenke meg om. Det er det vante mønsteret mitt. Ikke ta plass. Ikke treng noe fra noen. Når jeg kjenner etter skjønner jeg at jeg er redd. Jeg er redd for hva som kan skje hvis jeg spør om hjelp og hva slags mening jeg tillegger responsen. Jeg er redd for at personen skal si nei og at jeg skal føle på meningene «ingen bryr seg/ingen er glad i meg», «jeg kommer alltid til å være alene» og «jeg gjør noe feil». Jeg tror også jeg skammer meg når jeg har behov. Sterke mennesker klarer seg alene. Jeg føler meg svak når jeg trenger andre.
Jeg lurer på om jeg har opplevd å ha behov som yngre uten at behovene ble dekket. Det er noen ting vi ikke forstår i dagens samfunn, og hvis vi forstår det har vi vanskelig for å vite hvordan vi skal gjennomføre det. Jeg tenker på behovet for intimitet: å bli sett inn i, å bli følt inn i, å bli forsøkt forstått med et åpent sinn. Det er sjelden jeg møter mennesker som gir meg inntrykk av at de ønsker, eller mestrer, denne typen intimitet. Jeg kjenner jo selv hvor skummelt det er å åpne seg for noen. Å ha tillit til at det jeg viser behandles på en god måte. Det er rart å trenge noe så sterkt og samtidig være så redd for det.
Gunhild Archer, counselor 