Gunhild Archer, counselor

Jeg har hørt veldig mange eksempler på hvordan vi ikke lytter til hverandres behov de siste ukene. Det rørte noe i meg da det skjedde sist. Jeg spurte en bekjent hvordan det gikk med han og jenta han datet. Han svarte at han ikke hadde så mye tid til henne, og så ramset han opp en lang liste over ting som hadde høyere prioritet enn henne. Da jeg spurte hvordan det var for henne at han hadde så mye å gjøre svarte han “det er ikke mitt problem”. Jeg kjenner ulike reaksjoner komme opp i meg, så jeg tror jeg har å gjøre med en rekke forskjellige aspekter av meg som kommer opp på samme tid.

(1) Sinne og rettferdig harme: “Hva f! Hva slags holdning er det der å ha ovenfor noen du dater? Hva slags holdning er det å ha ovenfor noen som helst, egentlig! Det der kommer IKKE til å bli noe bra i lengden! Det må være sykt vondt for henne at han har en sånn holdning til henne.”

(2) Frykt, utrygghet og distansering: “Det er utrygt å være i relasjon med deg, du bryr deg ikke om å ivareta behovene til et annet menneske, du hadde ikke klart å ivareta meg. Hvis vi skulle vært i relasjon hadde jeg følt meg alene, lite verdsatt og masete. Jeg kan ikke vise ærlig hvem jeg er ovenfor deg.”

(3) Negativ indre dialog og skam: “Det er jo sånn det er, jeg skjønner at han ikke orker å ta hensyn til henne hele tiden, gutter liker best jenter som er enkle å ha med og gjøre. Jeg er alt for kravstor, han hadde blitt gal hvis han var sammen med meg, jeg er håpløs, jeg trenger jo ting hele tiden.”

(4) Tristhet og motløshet, både personlig og på et mer generelt plan: “Hvorfor er det så vanskelig å finne noen som liker meg og som tåler (og liker) hvordan jeg er? Jeg kommer aldri til å finne noen som vil være med meg. Hvorfor er verden sånn at hvis noen har behov så gidder ikke folk å lytte. Hvorfor kan noen si, med en nedsettende tone, “du vil bare ha oppmerksomhet du!”? Hvorfor er ikke det greit? Hvorfor bryr ikke folk seg og tar vare på hverandre?”

Hva er det som skjer når vi kan ha en sånn holdning til hverandre? Jeg hører det jo hele tiden, jenter som sier “jeg kan ikke si det, da kommer han til å synes jeg er psychobitch/masete/klengete/needy”. Jeg tror de færreste liker at noen sier “det er ikke mitt problem” om noe de føler på. Det trenger ikke engang å bli sagt eksplisitt. Blikket du får, kommentaren eller fleipinga – alt ment som en “vennlig spøk”. Det gjør vondt, i hvert fall for meg. Og å reagere på reaksjonen blir for meg ofte møtt med “ikke ta deg selv så høytidelig da”, “overreaksjon, eller?” eller “oppmerksomhetssyk?”. (Eller ungdomskole og videregående klassikeren: “Har du mensen, eller?”). Jeg vil at vi skal være mer omtenksomme med hverandre. Og med oss selv. Hvis man kan si “det er ikke mitt problem hva hun trenger eller føler” til noen andre er det nærliggende for meg å tro at de behandler egne behov og følelser på samme måte.