Hvis ett menneske til sier «det går bra» uten å egentlig mene det kommer jeg til å implodere. Jeg. Blir. Sprø. Det gjør meg så frustrert å se på et menneske at det er noe, for så å spørre hvordan de har det, og så velger de å svare «det går bra». Det gjør det umulig å ha en ekte samtale. Det får meg til å føle meg utestengt. Det får meg til å føle en rift mellom personen og meg. Avstand. Det får meg til å føle meg alene. Jeg blir også forvirret og usikker. Føler jeg feil? Hvis jeg føler feil blir det å leve et stort kaos: (1) jeg kan aldri stole på min vurdering av en situasjon, (2) jeg vet ikke hvor jeg har folk. Begge deler er ubehagelig å kjenne på.
For et år siden hadde jeg vært super reaktiv om det samme hadde skjedd. Fordi det gjorde skade i relasjonene mine at jeg ble reaktiv har jeg sett på hva det handlet om. Det var da jeg fant ut at jeg føler meg utestengt og avvist, og at det får meg til å føle meg alene. Jeg mener at dette er et sår i meg som trenger å gro. Spørsmålet er hva som skal til for at det gror.
Min første tanke har vært at jeg må være der for meg selv. Jeg er tross alt den eneste jeg har kontroll over, så jeg er den eneste som kan være der hver gang jeg trenger at noen er der. Da jeg begynte å øve på og stille opp for meg selv, oppdaget jeg at jeg aldri egentlig har klart det. Ikke på den måten jeg nå stilte opp: ved å la følelsene og reaksjonene mine få rom til å være der, uten dømming, uten å måtte endre seg. Jeg lærte også hvilken forskjell det utgjør å «ha sin egen rygg». Til syvende og sist er det deg selv du skal være med hele livet. Entusiasmen var stor da jeg konkluderte med at jeg aldri kom til å trenge noen for resten av livet. Risikoen for å bli avvist – borte. Smerten i å ikke bli sett, forstått eller møtt – borte. Jeg kunne alltid redde meg selv ved å si «jeg har deg». For en fest!
Nå må jeg se i øynene at jeg tok feil. Jeg trenger andre. Jeg har det ikke bra hvis ikke noen har lyst til å tilbringe tid med meg. Jeg har det ikke bra hvis ikke jeg blir sett, følt eller forstått. Jeg kan ikke dekke alle behovene mine selv. Når noen stenger seg inne, eller stenger meg ute, mister jeg muligheten til å få det jeg trenger. Jeg forstår at det kan være tusen forklaringer til hvorfor noen ikke vil være ekte med meg. Jeg kunne ønske jeg alltid klarte å ha forståelse og medfølelse, og det er kanskje noe jeg klarer i fremtiden, men akkurat nå trenger jeg at frustrasjonen min får plass. Jeg trenger forståelse for at det er vondt å trenge noen jeg ikke får og for at jeg har lyst til å gi opp. Det er ikke alltid jeg kan «prøve bedre». Noen ganger er det eneste jeg kan gjøre å la det være vondt.
Gunhild Archer, counselor 