Dagene hvor hele meg er full av usikkerhet og tvil og spørsmål, og tankene ser ut til å ha ingen ende… Dagene jeg kunne ønske at jeg ikke kunne tenke, og at jeg hadde lett for å godta hvordan de fleste mennesker mener at verden skal være. De dagene har motsatte dager. I dag har jeg hatt en sånn dag. På sånne dager kjenner jeg verdien i å utforske meg selv, å stille spørsmål og å stå for hvordan jeg vil at ting skal være.
Jeg våkner av meg selv fordi jeg ikke satte på vekkerklokke kvelden før. Klokka er halv elleve og jeg får ikke den småstressa følelsen av «shit, jeg burde ha gjort…». Jeg vet jeg har hele dagen fri til å gjøre hva jeg vil, og jeg vet at livet mitt ikke handler om å gjøre mest mulig for at jeg skal føle meg flink. Livet mitt handler om å gjøre det jeg synes er gøy og givende. Å leve kan også være og ta det med ro.
Jeg kikker ut og ser at himmelen klarner. Det er bart på bakken til tross for at jeg gikk hjem fra jobb dagen før i snøvær. Jeg har eksperimentert med fasting i det siste og vet jeg fungerer like bra på trening med og uten frokost, så jeg er på vei opp mot Jonsvatnet like etter jeg har stått opp. Helt alene på veien, sola i ansiktet, blå himmel, frostrøyk når jeg løper i skyggen, og hestehov i skråningene som har fått mest sol. Lufta lukter av vår.
Underveis føler jeg meg takknemlig over hvor mye jeg har forandret meg de siste årene når det gjelder trening. Jeg løper ikke hardt, jeg har lært å ta det med ro. Jeg kan gå i motbakkene. Mye av fokuset mitt er på naturen rundt meg, ikke på å presse meg selv til å løpe raskere. Jeg kjenner også takknemlighet over hvor godt kroppen min fungerer. Jeg er ute i over 90 minutter og det kjennes lett. Jeg er i god form, frisk og har ikke vondt noen steder.
Når jeg kommer hjem avtaler jeg og Bror når vi skal møtes i helga. Jeg er glad for at han er i nærheten og at han har lyst til å bruke dagen sammen med meg. Jeg kjenner også at jeg er lei meg fordi jeg byttet bort vakta på jobb. Det minner meg på hvor mye jeg liker å være på jobb og jeg føler meg heldig.
Utover kvelden føler jeg meg alene og kunne ønske noen ville spørre meg ut, men istedenfor å havne i en nedadgående tankespiral kjenner jeg meg istedenfor håpefull. Litt ensom, men mest håpefull. Jeg har tillit til at jeg er på vei ut av noe gammelt og inn i noe nytt. Noe som passer meg bedre. Noe som kommer til å føles bedre. Jeg minner meg selv på at jeg har opplevd den samme prosessen tidligere, flere ganger, og tryggheten som følger erfaringen kjennes god. På motsatte dager som i dag føles livet som et eventyr.
Gunhild Archer, counselor 