I dag har jeg tenkt på problemløsning. Jeg er vant til at andre synes jeg er problemorientert og at jeg overanalyserer eller “graver i dritten”. En gang var det noen som sa til meg at det ikke fantes en forklaring på livsproblemer, så det var heller ikke noe poeng å tenke så mye på det. På et tidspunkt måtte man godta at “sånn er det” og så fikk man gjøre det beste ut av det.
Jeg lurer på hvorfor de fleste jeg vet om mener at løsningsmetode Y fungerer helt perfekt på “vanlige” problemer, men så fort problemet innebærer følelser eller personer er ikke lenger Y en god metode. Y er faktisk plagsomt og fører ingensteds (til nød fører det til et større problem).
De fleste jeg kjenner er enige i hvordan de skal løse et “vanlig”, konkret problem. For eksempel: undervannsinstallasjonen du har vært med å lage på jobben har rustet bort 20 år tidligere enn forventet. Not good. Løsningsmetode Y, som jeg har inntrykk av at de fleste støtter, går som følger:
(1) identifiser problemet (installasjonen skulle vart i 20 år til, vi leverer ikke det vi lovet, vi må lage en ny og taper penger, vi mister potensielt en kunde).
(2) identifiser kilden til problemet (feil type materiale, problemer med galvaniseringen, ble installasjonen utsatt for noe under frakt, er det noe i vannet som reagerer med materialet…).
(3) teste løsningen (ny type materiale fungerer ikke, problemet må være noe annet – ny problemløsning).
(4) identifisere den faktiske kilden til problemet (økt grad av morderalger som spiser galvanisering (jeg aner ingenting om havliv og undervannsinstallasjoner)).
…
Vet du hva? Jeg kan gjøre det enkelt. Det handler om hvordan det føles for meg når noesnakker nedsettende om måten jeg jobber på. Jeg mener oppriktig at det er hensiktsmessig å finne kjernen til problemet om man ønsker varig endring. Når jeg blir møtt med utsagn som for det første lyser av motstand, og for det andre blir kalt “problemorientert”, “overanalytisk”, “drama” eller “uhensiktsmessig”, føler jeg meg både såret og provosert. Jeg vet ikke om noen som hadde snakket på den samme måten til ingeniøren som har fått i oppgave å finne ut hvorfor installasjonen rustet. Ingeniøren hadde sannsynligvis blitt kalt “en god arbeider”, “grundig”, eller beskrevet som en person med “stå på vilje”.
Jeg orker ikke være forståelsesfull akkurat nå. Det eneste jeg har lyst til å si er “hva f er det med hykleri og dobbeltmoral!”. Jeg kunne ønske det gikk an å si “jeg er redd for å finne kjernen av ekteskapsproblemene mine” istedenfor å kalle meg overanalytisk og problemorientert. Hvorfor skal ikke Y fungerer like godt til å løse rustproblemer som ekteskapsproblemer?
Gunhild Archer, counselor 