Gunhild Archer, counselor

Jeg er midt i en utbrytningsprosess som føles relativt ubehagelig. Så lenge jeg kan huske har jeg vært den som ønsker mest i en relasjon. Jeg vil være sammen ofte og jeg vil vite mye om personen. Min oppfatning er at jeg ofte er initiativtaker, sannsynligvis fordi jeg vil mye, og kanskje også fordi jeg innerst inne ikke tror at den andre gidder å bruke tid på meg. Jeg tror jeg må ta initiativ hvis relasjonen skal fungere. Jeg har begynt å forstå at jeg er vant til å streve for kjærlighet og oppmerksomhet. De fleste relasjonene jeg har opplevd har vært preget av dette mønsteret.

Tidligere i år bestemte jeg meg for å etterspørre mer tid og oppmerksomhet i relasjonene jeg følte var nærest og tryggest. Den mest vanlige tilbakemeldingen var «jeg har ikke tid». Jeg vet hvor full kalender de fleste vennene mine har, så jeg forstår godt at de ikke hadde kapasitet til enda en ting. Samtidig gjorde det vondt. Jeg tenkte «hvis jeg hadde betydd mer hadde de satt av tid», som jeg kokte ned til «jeg betyr ingenting – ingen liker meg». Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har minnet meg selv på at dette er mening jeg tillegger situasjonen, men en del av meg er helt uforstående til hvordan det kan ha en annen mening.

Det neste jeg bestemte meg for å gjøre var og ta et skritt tilbake i samtlige relasjoner. Intensjonen min var å gjøre noe nytt for å bryte det vante mønsteret (som ville vært å fortsette og ta initiativ). En del av meg håpet vennene mine kom til å kontakte meg, og med det bekrefte at de satte pris på meg og at jeg var viktig nok til å bli prioritert. En annen del av meg synes det er godt å ha rett, samme hva jeg har rett i, så den delen håpet ingen kom til å ta kontakt. (Det er på en måte et vinn-vinn scenario, men på en måte ikke.) Så langt har den ene delen av meg hatt tilfredsstillelsen av å ha rett. Resten av meg driver med dette:

1. En del av meg føler seg urettferdig behandlet. Den har lyst til å skrike alle rett opp i ansiktet: «Jeg fortjener å bli brukt tid på, er det ikke det et vennskap handler om – å være sammen!?».
2. En annen del av meg klandrer seg selv og mener at det må være min skyld at de ikke har lyst til å bruke tid med meg. Den delen pleier å brainstorme alt jeg kan ha gjort feil, så jeg går med en klandrende, indre monolog i bakgrunnen.
3. En tredje del av meg føler på det å føle for noen, og å ønske noe sammen med noen, uten at det gjengjeldes. Den delen hater at jeg trenger mennesker.

Siden jeg tok det steget tilbake, har jeg prøvd ulike innfallsvinkler for å se hva som kan gi meg en følelse av avslutning. Jeg har gitt oppmerksomhet til den delen av meg som føler seg urettferdig behandlet, delen av meg som føler at det er min feil og delen av meg som hater å trenge andre. Jeg har fokusert på hva jeg ønsker i relasjoner, blant annet ved å skrive lister. Jeg har meditert med intensjon om å bli bedre kjent med hvordan jeg vil føle meg i nære relasjoner (håpet var at jeg lettere skulle kjenne igjen relasjon jeg ønsker meg når jeg møtte den). Og jeg har skrevet brev til de jeg føler meg mest såret av, for så å brenne brevene.

De siste ukene har jeg merket at det skjer endring. Plutselig er det noen som spør om de kan stille opp for meg. De har lyst til å være med meg når jeg ikke er «enkel å ha med og gjøre». Og så har nye mennesker spurt om jeg vil finne på noe. De har tatt initiativ – det er det ene, og det andre er at de er mer lik meg enn menneskene jeg vanligvis omgås. Dét føles godt. Det føles som det mest synlige resultatet jeg noen gang har opplevd, som følge av å gjøre indre arbeid.