Gunhild Archer, counselor

En av tingene jeg ønsker for verden er at alle skal leve sitt eget liv, følge sine egne drømmer og lytte til sin egen indre veiledning. Jeg vil at alle skal se hvor godt livet kan være. Man kan få mer enn det man tror man kan få. Jeg vil også at man skal kunne ha bedre relasjoner og et bedre forhold til seg selv… Jeg vil at verden skal være et bedre sted å leve.

Jeg synes ofte jeg snakker med mennesker som har det vanskelig, enten med kjæresten, med studiet, i forhold til venner, eller generelt sett ikke har det mer enn «på det helt på det jevne» i hverdagen. Fordi jeg ønsker så sterkt at verden skal være annerledes (til det bedre) reagerer jeg ofte med å bli drømmende og løsningsorientert. Med «drømmende» mener jeg at jeg snakker med innlevelse om hvordan jeg mener at livet kan være bedre. Idealistisk er kanskje et mer beskrivende ord. Jeg føler at det ikke alltid blir så godt mottatt når jeg konfronterer noen med «du kan jo finne en annen jobb som er mer gøy! Jeg kan hjelpe deg, vi kan skrive ned alt du ønsker deg i en jobb og ta det derfra!». Motstanden jeg ofte blir møtt med handler kanskje om at personen er redd, både for å forlate det trygge, og for potensielt å feile. Kanskje de også er redd for at det skal gå bra, og de da blir konfrontert med at de alltid hadde muligheten for å lykkes.

Altså… Jeg kunne virkelig ønske jeg klarte å ha aksept i forhold til temaet, og det sier sikkert noe om meg at jeg blir frustrert og mister vidsyn, men ærligheten er dette: jeg blir skikkelig irritert. Det føles ikke greit for meg at noen velger å subbe gjennom livet uten å tenke seg om. Det føles ikke greit i det hele tatt at en forelder slår, latterliggjør eller neglisjerer sitt eget barn fordi det ikke ser at det finnes andre måter å utøve rollen som forelder. Det føles ikke greit at et land går til krig basert på frykt. Eller at en hel industri sier de vil ha fred og så lager de våpen som selges til alle parter, for så å sende penger til krigsherjede land med påskudd om «å støtte de uskyldige som blir rammet». Hæ? Hvis jeg diskuterer dette med noen finnes det alltid tusenvis av argumenter for å holde på som før. Skal man bruke timesvis (og masse penger) hos en barnepedagog for å lære hvordan man skaper et trygt oppvekstmiljø? Skal de som jobber med å lage missiler bare slutte i jobben – hva med inntekt, lån og mat på bordet? Det er ikke «bare» å finne en ny jobb. Uansett er det bare 10 år til pensjonsalder. Eller hvis jeg er hjemme og uttrykker misnøye over hvordan familien snakker sammen og vil at vi skal gjøre endringer. Skal vi analysere alt vi sier? Må vi tenke gjennom alt før vi åpner munnen? Vi kan jo ikke snakke sammen om vi skal fokusere så mye på alt som ikke fungerer helt perfekt, det blir så slitsomt.

Det er tusen argumenter for å la være som det er, så skal vi bare la det skure da? Jeg skjønner det ikke. Jeg prøver noen ganger å forstå det, og jeg vet med meg selv at det er skummelt å utfordre egne sannheter, mønstre og redsler. Allikevel prøver jeg, fordi jeg hele tiden kjenner så tydelig inni meg når noe kan være bedre. Jeg kan ha det bedre, relasjonene jeg er i kan være bedre, verden kan ha det bedre. «Gjør det samme, få det samme» sier folk, og så gjør vi det samme, mens vi klager over at ting er som det er. Og proklamerer at vi vil ha noe annet. LOL. Det er kanskje det som gjør meg mest provosert. I det minste kan vi slutte med hykleriet. Og gjerne også se realiteten i øynene. Vil vi ha endring? Eller vil vi ikke? Hvis vi virkelig vil, kan vi følge det opp med en eller annen form for handling, og da mener jeg ikke å sende økonomisk støtte til land vi har vært med på å ødelegge. Jeg snakker om handling som får oss dit vi hevder vi vil.