Alle de andre innleggene mine er skrevet etter at jeg har fått oversikt over situasjonen jeg er i. I skrivende stund er jeg et eller annet sted i midten, og jeg har ikke oversikt. Jeg har anelser og teorier som avveksles av forvirring, tvil og frustrasjon.
Hele forrige var rar. Grensene mine ble tråkket over flere ganger. Jeg ble avvist flere ganger. Jeg fikk mange veldig uforståelige påstander mot meg. Jeg hadde også veldig levende og ubehagelige drømmer. Det er utfordrende å være midt i det. Jeg føler meg så vanskelig når jeg ikke er i godt humør. Det er ikke bare «ikke godt humør» heller, jeg har vært distansert, kjølig, sliten og sur. Og sint. Jeg har oversett folk istedenfor å hilse, jeg har svart kort og avvisende, latt være å vise noen form for interesse for den jeg har pratet med (det vil si: den som har pratet med meg (det vil si: den som har prøvd å prate med meg)), jeg har avlyst avtaler og jeg har svart veldig ærlig når de jeg har blitt spurt hvorfor jeg avlyser. Det er uvant for meg å si «jeg avlyste fordi jeg føler meg så sint, jeg hater alle og jeg vil ikke trenge deg. Dessuten stoler jeg ikke på at du tåler meg når jeg er som dette». Vanligvis ville jeg gått av veien for (1) å gi en forklaring som ikke kunne såre den andre (det kan bety å pakke beskjeden så godt inn at det er på grensen til løgn, eller så kunne jeg gått direkte for løgn), eller (2) ta skylda selv («jeg er vanskelig, det handler ikke om deg, unnskyld for at jeg er som jeg er»).
Når jeg ikke forstår hva som skjer i meg, og hvorfor humøret mitt er som det er, pleier jeg å bli veldig fortvilet. Jeg tror det kommer av at jeg ikke ser løsninger. Med det mener jeg: jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å slutte og være det jeg anser som «vrang», og det er krise fordi ingen liker noen som er vrang. Ingen liker meg når jeg er vrang. Det er skummelt når jeg bevisst velger å vise mer av følelsene mine. Jeg velger å vise mer av det jeg tror er uakseptabelt.
Jeg tror den eneste tingen jeg har forstått den siste drøye uken er at jeg kjenner på en konflikt inni meg som handler om at jeg på en side trenger mennesker, og på en annen side føler at mennesker gjør meg vondt. Når den sistnevnte delen av meg blir tilstrekkelig sterk føles det relativt enkelt å vise det uakseptable. Det blir enklere fordi den delen av meg ikke vil ha en dritt å gjøre med noen, så det er det samme om de ikke tåler meg og forlater meg.
Alt det andre jeg ikke skjønner er det litt så som så med. Noen ganger hater jeg det, og så blir jeg rastløs og utålmodig. Eller så føler jeg meg forvirret. Noen ganger synes jeg det er greit at jeg ikke vet hva som skjer, og at det er greit å føle som jeg gjør. Andre ganger synes jeg ikke det er greit og så blir det krig inni meg igjen. Akkurat nå er jeg mest nysgjerrig på hvordan det er på andre siden, for jeg vet at jeg kommer ut på den andre siden til slutt.
Gunhild Archer, counselor 