Gunhild Archer, counselor

Jeg har funnet en ny del av meg. Eller, den fant meg på vei hjem fra jobb denne uka. Når jeg prøver å ordlegge meg nå, noen dager senere, føler jeg meg teit. Det er ukomfortabelt å la den «teite» delen få plass. Jeg kunne ønske jeg «var ferdig med den», men det er jeg ikke. Akkurat nå mener den veldig mye om «hvem tror du at du er som kan fortelle hva du opplever, tenker og føler og tenke at noen har lyst til å lese om det?». Hvem er jeg, liksom. Jeg tror kanskje den har problemer med at  det er jeg som søker å bli sett… Det kjennes ut som om den heller vil søkes etter. Det føles bedre å åpne seg fordi noen ønsker og se inn i meg – å få ubetinget oppmerksomhet.

Allikevel, jeg vil dele. Jeg øver på å stå for den jeg er, så får jeg bare bli kjent med skammen på veien.

En av kraftdelene i meg har kommet frem. Jeg visste ikke at jeg hadde noe sånt inni meg. Hele livet mitt mangler «nei» og grenser. Plutselig kunne jeg føle på en del av meg som sa:

NEI, det der er ikke greit for meg!

NEI, du kan ikke snakke til meg på den måten!

NEI, du kan ikke tulle det vekk!

NEI, du kan ikke kalle meg ting og skjule deg bak «ikke ta det så seriøst da»!

NEI, drit i å fortell meg hva jeg skal føle!

SE MEG. FØL MEG. Vær forståelsesfull. Prøv nå i det minste å forstå meg. Møt meg der JEG er.

Jeg har savnet den delen av meg i så mange år. Helt siden like før jeg fylte tjue tror jeg, det var den første gangen jeg ble bevisst at jeg ikke klarte å sette grenser. Jeg har sagt ja for å bli likt utallige ganger, og samtidig overkjørt hva som var riktig for meg. Jeg har tatt imot så mye dritt fordi jeg trodde det gjorde meg til en bra person. Jeg tror, nå som jeg har følt at det finnes en «nei-del» inni meg, at jeg kommer til å være mer til bry, men det føles mer greit enn før. Det er jo min stemme, det er hva jeg liker og ikke liker, hva som føles godt og vondt, hva jeg foretrekker mer og mindre. Det kan jo være det finnes noen som liker meg når jeg vil de tingene jeg vil, og føler de tingene jeg føler. Det føles uansett bedre på et eller annet mystisk vis at jeg skal slutte å gå på akkord med meg selv for å beholde venner.