Gunhild Archer, counselor

Jeg har latt det synke inn at jeg kan ha meninger, følelser, tanker og behov som fortjener å bli hørt, forstått og møtt. Etter det forrige innlegget har jeg blitt mer bevisst på når jeg gir uttrykk for en grense, og også når den ikke respekteres. Det slår meg at jeg ofte uttrykker grenser på en subtil måte, så det er kanskje ikke så rart de ikke respekteres. Man skal kanskje være relativt sensitiv for å forstå hva som skjer, og jeg synes ikke flertallet er veldig sensitive. Heller motsatt. Så langt har jeg tenkt at det er for mye å forvente at de jeg interagerer med skal plukke opp «små hint».

De siste ti årene har jeg øvd på grensesetting, og jeg har lært å uttrykke meg gradvis mer tydelig. Det som før var et subtilt «merker du ikke at jeg ikke er så åpen og imøtekommende som jeg pleier? Det betyr at jeg vil du skal gå vekk» ble til «jeg tror ikke jeg har så lyst», som ble til «nei, jeg vil ikke» som ble til «NEI, og når jeg sier «nei» så mener jeg «jeg har IKKE lyst og jeg ønsker at du skal respektere det, skjønner du hva jeg sier?»».

Selv om jeg uttrykker meg med store bokstaver og utropstegn, og i tillegg spør om bekreftelse på at personen har forstått hva jeg sier (som de bekrefter at de gjør), opplever jeg grensen ikke blir respektert. I ti år har jeg tenkt at det er min feil. Jeg må ha vært utydelig er forklaringen jeg alltid finner tilbake til. Hvis jeg hadde klart å være tydelig nok hadde de skjønt at jeg ikke hadde lyst, og de hadde latt være. Jeg kan ikke forvente at noen tar hensyn når jeg ikke klarer å være tydelig – den evig tilbakevendende tanken, uten at det på noe tidspunkt har slått meg at det kanskje på et tidspunkt er tydelig nok og også den andres ansvar.

At jeg har tatt på meg skyld og ansvar tror jeg handler om flere faktorer, blant annet om tilbakemeldinger omverden har gitt meg. Når jeg har søkt trøst eller forståelse etter et grenseovertråkk har tilbakemeldingene gått ut på å legge ansvaret hos meg.

Følelsen av «jeg ville ikke dette» kom nesten alltid etter jeg hadde hatt sex og den var så vond at jeg bestemte meg for at neste gang skulle jeg vente til vi kjente hverandre bedre. Det gikk ikke så bra. Den første gangen jeg sa «jeg har ikke lyst» fikk jeg beskjed om «men jeg har jo ryddet, og gjort det hyggelig – alt sammen for deg!». For en som føler at det er døden og ikke gi folk det de vil ha, var ordene og tonen hans nok til at jeg ga meg. Mellom linjene hørte jeg «vær takknemlig og gi meg det jeg vil ha for innsatsen». Da jeg søkte trøst hos venner ble jeg fortalt «men du hadde jo gitt uttrykk for at du likte han så det er ikke så rart han ble sint når du ombestemte deg». Tanken min da var at selvfølgelig var det riktig. Selvfølgelig hadde jeg gitt uttrykk for at jeg likte han og da må jeg være medgjørlig så han får det han vil ha. Selvfølgelig ble han sint når han ikke fikk det han ville ha, alle ville reagert på samme måte.

En annen gang kom jeg i prat med noen jeg hadde vært interessert i en stund på en fest. Da han sa han ville være med meg hjem uttrykte jeg tydelig at jeg hadde lyst til å sove sammen, men jeg ville ikke (med store bokstaver) ha sex. Jeg sa at jeg ville respekteres og at jeg ikke ville han skulle prøve å overtale meg til og endre mening. Det gikk ikke helt som jeg ønsket. Han prøvde seg. Jeg hadde brukt opp alt jeg hadde av grensesetting og ga etter, glad for at det var fort over. Dagen etter var jeg lei meg. Og skyldbetynget. Det måtte være min feil, jeg ga meg jo. Ingen gir seg hvis de virkelig ikke har lyst, tenkte jeg, og konkluderte med at jeg var svak. Tilbakemeldingen jeg fikk da jeg fortalte hva som hadde skjedd var “Gunhild, du er så naiv! Du ber han med deg hjem. Hva forventer du?”. Jeg fikk bekreftet at (1) jeg er naiv som tror godt om andre. Jeg er naiv som tror jeg kan si «nei» og at «nei-et» blir respektert. Verden fungerer ikke sånn. Jeg kan høre tonefallet til stemmen inne i meg, som om noen klapper meg på hodet, nedlatende: «Kjære, naive deg, tror du virkelig det fungerer sånn du da». Og (2) det er en selvfølge at vi skal ha sex når han blir med hjem, selv om jeg tydelig har sagt at jeg ikke vil og han har sagt at det er greit. Jeg kan ikke forvente å bli hørt.

To ganger har jeg hatt besøk av ulike kompiser, hvor jeg på forhånd sa at jeg ikke ville ha sex, med fokus på at vi var venner. Vi holdt ikke på, det var ikke noe på gang, det var ikke en date… Han fikk tildelt sofaen, jeg la meg i senga. Jeg våknet av at han lå inntil meg, fingre allerede inni meg. Kysset meg. Øyeblikket har så mye styrke, jeg vet det, det er derfor jeg har satt grensene på forhånd. Jeg vet at i øyeblikket tar delen som vil gjøre alle tilfreds over. Når jeg forteller om hendelsene i ettertid får jeg blant annet høre at han burde sovet på et annet rom, og at jeg burde låst mitt eget. I en ettromsleilighet. Jeg blir fortalt at jeg ikke kan ha overnattingsbesøk av en venn som er en gutt. Det er JEG som skulle tatt flere forhåndsregler ved å låse døra som ikke finnes, til rommet som ikke finnes, å si ifra om hvor grensene mine går på forhånd er ikke en god nok forhåndsregel. I diskusjoner med andre kompiser har det ofte vært noen som har spurt, med irritasjon i stemmen, “hvorfor sier du ikke nei? Hvorfor dytter du han ikke unna? Hvorfor sparker du ikke? Hvorfor skriker du ikke? Hvorfor gir du deg hvis du ikke vil?!”. Jeg har aldri hatt et godt svar på det. Altså, jeg har jo sagt nei, og dyttet unna, men så gir jeg meg. Noe inni meg føler det er livet om å gjøre hvis jeg nekter han det han vil ha. Jeg gir etter – jeg er svak – det er min feil.

I det siste har jeg begynt å forstå hvilke erfaringer, og hvilken læring, som kan forklare mine måter å reagere på. Det gjør at jeg i dag i større grad klarer å se at noe skurrer i opplevelsene mine:

Jeg tror oppriktig at det er mitt ansvar at andre respekterer grensene jeg setter.

Det er helt vanlig at forventningen om sex skal innfris, og forventningene er over alt.

Å si nei er ikke tydelig.

Jeg har frivillig sex hvis jeg gir etter for press.

Det jeg kunne ønske for situasjonene jeg har vært i som har vært vonde, er å bli møtt med gode og trøstende ord når jeg uttrykker fortvilelse. Vel… Først og fremst kunne jeg ønske at grensene mine ble respektert. Hvis jeg skal være helt ærlig kunne jeg ønske at det ikke var nødvendig med et så tydelig “nei” som jeg har brukt. Jeg kunne heller ønske at den andre var oppmerksom ovenfor meg i den grad at han forstod om jeg hadde lyst eller ikke. Og modig nok til å ta det opp så vi kunne snakke sammen.

Jeg lurer på om noen er komfortabel med å være på den andre siden av meg. Hvordan er det å være han som er så pågående at hun gir seg? Han som penetrerte mot hennes vilje? Jeg håper han ikke skjønner hva han gjør, selv om det skremmer meg at er en mulighet.

Det gjør vondt, men jeg vet at jeg har vært på den ikke-respekterende siden selv, bare i en annen kontekst. Jeg har gitt mot den andre sin vilje. Jeg har forsøkt å forstå noen mot deres vilje. Jeg har tråkket på andres grenser. Det tok tid før jeg forstod min egen atferd og klarte å endre den. Jeg vet også at det har vært vanskelig for meg å forstå hvor mye det såret den andre. Da jeg forstod det for første gang var jeg oppløst i tårer over hva jeg hadde påført den andre. Kanskje det er det samme for de som har tråkket over mine grenser. Det er ikke en enkelt å akseptere hvis det er tilfellet. Jeg synes fremdeles ikke det er greit å tråkke over andres grenser, det er en grunn til at jeg har jobbet, og jobber, med å respektere.