Gunhild Archer, counselor

Jeg er så sint. Jeg har så mange sannheter inni meg som holder meg fra det jeg vil ha. Jeg vet det er mitt ansvar hvordan jeg velger å forstå verden rundt meg, og jeg føler jeg fraskriver meg ansvar når jeg er sint på noen andre enn meg selv, men på tidspunktet jeg lagde mange av sannhetene var jeg bare et barn. Det er mye å kreve av henne jeg var da jeg var liten, at hun skulle rasjonalisere. Jeg ville aldri stått foran en femåring som var tynget av fortvilelse over at mamma og pappa ikke forstod henne, og bedt henne se deres perspektiv. Jeg ville aldri stilt krav til henne om at hun skulle forstå at mamma og pappa gjør så godt de kan med den kunnskapen de har. Jeg ville i hvert fall ikke sagt at hun var dum som valgte å være fortvilet istedenfor å finne noen andre som kunne forstå henne.

Det er ikke sant at jeg ikke ville behandlet noen på den måten. Det er akkurat sånn jeg behandler meg selv. Jeg krever av meg selv å se Mamma og Pappa sitt perspektiv. Jeg forlanger av meg selv at jeg skal ha 100 % forståelse og aksept for at de ikke forstod meg. Jeg kaller meg selv umulig og egen når jeg ikke bare «velger å legge det bak meg» og heller leter etter noen som kan forstå meg. Jeg har aldri helt forstått hva som er galt med meg ettersom jeg ikke vil la det gå, eller om det handler om at jeg er svak og ikke klarer å la det gå. Det har ikke streifet meg at prosessen fungerer på en annen måte (en måte som ikke inkluderer «å bare la det gå»).  

Hver gang jeg føler meg sint er det en del av meg som holder sinnet tilbake. Jeg pleier ofte å begrense meg. Jeg har lyst til å slippe det ut ved å peke på den andre og si «når du stenger meg ute så føler jeg meg alene, jeg vil ikke føle meg alene, kan DU ta deg sammen og jobbe med deg selv så du klarer å slippe meg inn!». Allerede ved å tenke på det kjenner jeg kroppen trekke seg sammen, i frykt for at den andre skal si at det er mitt problem, det er jeg som må jobbe med meg selv, jeg kan ikke forvente at den andre skal gjøre noe for meg, hvis jeg hadde gjort ting riktig fra starten av hadde det ikke vært behov for å stenge meg ute i utgangspunktet, og så videre. Jeg tror jeg er så vant til å ta ansvar for nærheten i relasjonen at jeg ikke forstår at den andre også har ansvar. Jeg tror også jeg har erfart at følelsene mine ikke har blitt hørt eller akseptert. Hvis de hadde blitt hørt og akseptert hadde jeg sannsynligvis ikke hatt det kaoset av ufunksjon jeg har nå.

Kanskje det egentlig skal se sånn ut: noen gjør noe som føles vondt for meg. Jeg gir uttrykk for at det er vondt. Den andre søker å forstå, og sier at det er helt naturlig at det gjorde vondt. «Det er greit at du er sint på meg, jeg går ingen steder, jeg er glad i deg.» Jeg får lov til å ha sinnet OG nærhet til den andre. Når sinnet er ferdig snakker vi om hvordan vi kan unngå situasjonen neste gang. Hvis jeg hadde opplevd mange slike situasjoner da jeg vokste opp hadde jeg sannsynligvis følt at det var greit å bli såret og sint, jeg hadde ikke vært redd for å miste den andre om sårhet eller sinne dukket opp inni meg, og jeg hadde hatt tillit til at den andre ville finne en løsning som var god for oss begge.

Jeg må ha opplevd noe annet, for mine reaksjoner er helt annerledes. Det første som skjer når sårhet eller sinne dukker opp, er at en den indre dialogen i meg trer frem og sier dette: «hvis du sier hva du er sint på kommer han til å gå fra deg. Han har ikke tålmodighet med det der. Du overreagerer, han mente det ikke på den måten, det er bare du som oppfatter det feil. Hvis du ikke hadde vært så nærtakende hadde ikke dette vært et problem. Ta deg sammen». På et eller flere tidspunkt i livet må jeg ha erfart noe som fikk meg til å tro på dette. Det er fremdeles så nært i meg at jeg ikke har full forståelse over hva som har skjedd, men når jeg ser hvilke sannheter jeg har tenker jeg at jeg sannsynligvis har erfart nære omsorgspersoner som (1) ikke forstod hvorfor jeg følte som jeg gjorde, (2) de syntes følelsene mine var krevende, og som følge av det hadde de en avvisende holdning til meg, (3) de hadde ikke tålmodighet til å la følelsen være der så lenge den hadde behov for, og (4) de gikk fra meg på et eller annet vis, mens jeg fremdeles var midt i følelsene.

Sannsynligvis har jeg forsøkt å bevare en form for kontroll i situasjonen ved å tenke at det er min egen feil at de ikke forstår, har tålmodighet, eller at de går fra meg. Så lenge det er min feil har jeg mulighet til å gjøre noe for å få de til og forstå, ha tålmodighet og til å bli hos meg. Jeg vet godt at jeg alltid faller tilbake på denne sannheten: «hvis jeg bare gjør/sier/føler på «denne» måten så kommer personen til å like meg, jeg må bare finne ut hva «denne» måten er for den aktuelle personen». Hvis jeg gjør noe som indikerer at den andre ikke er fornøyd havner jeg i ufunksjonen. Noen ganger oppleves det ikke så tydelig, i motsetning til de siste dagene hvor det er så tydelig at jeg for første gang har kjent hvordan jeg er delt inni meg.

En del er sint. Sint dekker det ikke, rasende er en bedre beskrivelse. Delen som er rasende har raseriet utover. Den ser ut som et svart skjold, med samme form som en mur, eller en kuppel. Den har som oppgave å holde den som har gjort meg vondt på avstand. Bak kuppelen er en annen del av meg som ligger sammenkrøpet i smerte. Denne delen er hudløs, så det kreves sensitivitet om man skal være i nærheten av henne. Mens jeg skriver dette blir jeg veldig var på å bli møtt med lite forståelse for hvor all smerten kommer fra. Jeg hadde en god oppvekst, det er ingenting som tilsier at jeg skal ha det så vondt. Jeg kan mene dette selv også, det avhenger av hvordan dagen er. Kanskje er det ikke en grunn for smerten, selv om jeg ikke forstår at B skal oppstå uten A. Kanskje det heller er snakk om at det ikke enda er så mye forståelse for hvordan tilsynelatende små ting kan ha stor effekt. Smerten vil uansett ikke forsvinne om noen sier at jeg ikke har grunn til å føle den, så det er på en måte ikke relevant å diskutere hva som kom forut.

Når jeg har latt noen komme nær er de mest såre delene i meg mer utsatt. I det jeg da blir møtt på en måte som er for hard, er det som om noen rister i den lille jenta uten hud. Det gjør drit vondt. Det svarte skjoldet smeller opp med full styrke for å beskytte henne.

Jeg er så sliten av at deler av meg har det så vondt. Det hadde vært så mye enklere om de tålte mer. Istedenfor tåler de (tilsynelatende) ingenting. Og beskyttelsesmekanismen er så sterk. Det må oppfattes vanvittig uproporsjonalt for veldig mange. Jeg sletter fra Facebook. Jeg kutter ut folk. Jeg låser meg selv inne og stenger folk ute. Jeg har ikke én barndomsvenn. Jeg har ikke én relasjon fra byen jeg vokste opp i. Jeg har ingen relasjoner fra de ulike studiene på universitetet. Jeg har ikke nær kontakt med søsken eller familie. Det gjør meg frustrert, motløs, trist og sint at jeg har alt dette inni meg. Jeg tenker ofte at det er på grunn av hva jeg har inni meg, hva jeg er, at jeg ikke får de tingene jeg ønsker meg. Jeg skylder på meg selv og ivaretar en viss form for kontroll, for deretter å gjøre alt jeg kan for å være på en måte som andre kan like. Nå begynner jeg å forstå at det går an å like meg for den jeg er. Det var et alternativ fra jeg var liten. Jeg betaler for at andre ikke klarte det. En del av meg forstår at alle nære omsorgspersoner gjør så godt de kan. En del av meg er også rasende over at mine på et tidspunkt ikke tok innover seg hvordan deres måte å være på påvirket meg, for deretter å oppsøkte kunnskap.

Å si høyt at dette er hva jeg føler går mot alle instinkter jeg har. Det er kontraintuitivt å si hva jeg føler når jeg har lært at det ikke ivaretas. Jeg er redd for å gjøre andre vondt. Det var på en måte enklere da jeg enda løy til meg selv om hvordan jeg hadde det, da tålte jeg mer. Det var også enklere da jeg enda tok alt ansvaret selv, det stilte ikke krav til andre. Det er noe helt annet å være ærlig ovenfor meg selv om hvordan jeg har det. Det synliggjør delene av meg som er i smerte, noe som er både krevende og smertefullt. Å utfordre alt jeg har lært, og med det stå i frykten for at det jeg allerede har opplevd så mange ganger skal skje igjen – det er tøft.