Gunhild Archer, counselor

Hvis følelser kan rangeres som en trapp tror jeg maktesløshet må være nederst. Følelsen av å være i en situasjon som er uutholdelig på en eller annen måte for så å erkjenne at man ikke har ett eneste alternativ for å forbedre situasjonen. Når jeg kjenner på følelsen av maktesløshet føler jeg at jeg er ved andres nåde. «At the mercy of.» Jeg hater følelsen.

Jeg øver fremdeles på å spørre om støtte når jeg trenger det, til tross for at det gikk så som så da jeg først begynte. Det har egentlig gått så som så helt siden jeg begynte. Listen over hvem jeg kan henvende meg til begynner å bli skummelt kort. Den siste måneden er det hovedsakelig to relativt ferske vennskap jeg har følt meg trygg nok på. For tre uker siden hadde jeg det årlige «det er vondt at jeg ikke er hjemme med familien min, og det er ingen folk i Trondheim, jeg har ikke pratet med noen på flere uker, det regner hele (!) tida, lever jeg egentlig det livet jeg vil leve?»-tankekaoset. Jeg kunne vært i det alene, men ettersom jeg har bestemt meg for å øve på og spørre om støtte så gjorde jeg nettopp det. Først til ei jeg har kjent i litt over ett år. Hun hadde heller lyst til å gjøre noe annet. Jeg spurte hun andre jeg nylig har blitt kjent med. Hun var veldig utenfor selv, så de tre påfølgende dagene jeg tok kontakt for å prate var det jeg som stilte opp for henne. På et tidspunkt klarte jeg å spørre om hun kunne være der for meg, og så kunne vi snakke mer om henne etterpå. Jeg ble veldig lettet da hun sa at hun selvfølgelig ville være der for meg, helt til jeg forstod at hun logget av Facebook og forsvant fra samtalen.

Jeg skjønner at noen ganger har man ikke lyst til å slippe alt man har i hendene så man kan stille opp. Jeg forstår også at man noen ganger har nok med seg selv, og man klarer ikke å være der for andre. Jeg skjønner begge deler. Samtidig kjenner jeg hvor vanskelig det er for meg å erfare, gang på gang, at jeg ikke blir valgt. Men… Shit happens, er det ikke det folk sier? «Suck it up, prøv igjen.» Så jeg gjorde det jeg tenker er det mest riktige: jeg sendte begge en melding og forklarte at jeg følte meg såret, og at jeg kunne ønske de ville velge meg de første gangene jeg øvde på å spørre om støtte. Jeg forklarte at det var viktig for meg å erfare at de faktisk vil stille opp. Jeg forklarte at jeg trenger å lære at det lønner seg å være ærlig om hva jeg har behov for. Det kostet meg kanskje 8 av 10 å spørre om de ville stille opp, og det kostet meg 9 av 10, hvis ikke 10 av 10, å være ærlig om hvordan jeg følte meg da de ikke stilte opp. Det føles ubehagelig å henvende meg til dem i utgangspunktet og verre når jeg må informere om hvordan jeg føler meg i etterkant… Det føles som om de ikke bryr seg om meg, og at jeg er den eneste som vil at relasjonen skal fungere, så jeg må fortelle dem hva som foregår inni meg. Det er vanskelig å forklare på en god måte.

Se for deg at du har et supersterkt behov for nærhet. For å få denne nærheten går du rundt med ditt eget hjertet i hendene, i håp om at noen skal se det og behandle det med omsorg. Du håper andre kommer til å vise deg sitt hjerte. Det er følelsen av nærhet for meg – to mennesker som ser, og behandler, hverandres hjerte med omsorg. Med utstrakte armer går du rundt og viser frem hjertet. Til alle. Fordi behovet for nærhet er så sterkt. (Og fordi du tror at «å ta seg sammen og hoppe i det» er hvordan alle andre håndterer krevende situasjoner, så da må du også gjøre det.)

Når jeg spør om noen vil være der for meg er det som om jeg viser de mest skjøre delene av hjertet. Avvisning kjennes som et knytteneveslag. Jeg får lyst til å trekke meg tilbake – beskytte meg. Den beste måten jeg da kan bli møtt, er at den som påførte skaden faktisk ser hvordan det påvirket meg, for så å si unnskyld. Det hadde vært en bekreftelse på at de var oppmerksomme på meg, at de ville jeg skulle ha det godt, og at de var investert i relasjonen. Når jeg går til dem for å si «hei du, hjertet mitt har det vondt fordi du ikke tok vare på det på den måten jeg trenger» føles det ut som å krype. Det føles som om jeg er betydningsløs.

I dag gikk det opp for meg hvorfor jeg aldri har vært tydelig når jeg trenger noen som kan være der for meg. Så lenge jeg bare hinter kan jeg alltid falle tilbake på vissheten om at jeg ikke var tydelig nok, så det er min feil at de ikke stiller opp. Når jeg nå gjør alt «riktig» kan jeg ikke lenger falle tilbake på den lille kontrollen jeg tidligere hadde. Istedenfor får jeg kjenne på hvordan maktesløshet føles: jeg gjorde alt jeg kunne og de stiller likevel ikke opp. Hvorfor ikke? For å si det sånn, jeg skjønner hvorfor jeg heller ville tenke at det var min feil. Det er drit vondt å være ærlig ovenfor meg selv om at jeg trenger andre, og så stiller de ikke opp. Hva f skal jeg gjøre da? Det hadde føltes bedre om jeg kunne leve i selvbedrag og tenke at «men de hadde stilt opp hvis jeg bare var flinkere til å spørre». Istedenfor lever jeg nå med spørsmålet «er de ikke glad i meg siden de ikke stiller opp?» og en påfølgende følelse av at de ikke er det.

Jeg kunne ønske jeg var ok med at hjertet mitt ble behandlet på en måte som gjorde vondt for meg, for hvis jeg var ok med det så kunne jeg fortsette å være i relasjoner uansett hva som skjedde. Det er bedre å ha det vondt enn å være alene. Det er i hvert fall det jeg har tenkt til nå, helt til da jeg ga etter for følelsen av maktesløshet. Siden da har jeg vært sliten og lei av at jeg alltid jobber så hardt for at relasjonene jeg er i skal fungere. Jeg er sliten av å alltid vurdere hva den andre synes er mest behagelig å forholde seg til, for så å tilpasse meg det. Jeg er sliten av at jeg aldri kan ha en negativ reaksjon i frykt for at den andre skal synes jeg er en belastning. Jeg er sliten av å bære den vonde reaksjonen inni meg sånn at jeg er sikker på at relasjonen kan vedvare.

Når jeg de siste ukene har søkt å være ærlig med meg selv lærer jeg at det ikke føles greit at noen behandler hjertet mitt på en måte som gjør vondt. Hvis personen selv legger merke til hva som har skjedd og adresserer det på egen oppfordring – da går det bedre. Det åpner for at vi kan snakke om hva som har skjedd, forstå hverandre og sammen enes om hvordan vi kan enten unngå situasjonen i fremtiden, eller hvordan vi best mulig kan håndtere om den dukker opp igjen. Jeg lærer også at det ikke er sunt for meg å gå med utstrakte hender og gi hjertet mitt til alle og enhver. Prosessen jeg er i kommer til å gjøre meg mer bevisst hvordan jeg vil at hjertet skal behandles. Jeg tror ett kriterium er at den andre må ha lyst til å lære hjertet og kjenne. Og jeg tror den andre må være villig til å la meg få kjenne hans eller hennes hjerte. Begges hjerter på bordet, så håper jeg at jeg har lært tilstrekkelig de siste årene til å behandle andres hjerter med varsomhet.