Gunhild Archer, counselor

Det er over et halvt år siden jeg satte meg ned for å skrive om en av opplevelsene mine med “The completion process”, så per i dag er den på et vis utdatert. Samtidig er den fremdeles også relevant. Det er noen ting jeg vil si om selve prosessen før du begynner å lese, med utgangspunkt i hvilke spørsmål jeg selv ville stilt for et år siden. Om du ikke har arbeidet innover i deg selv på denne måten tidligere: (1) det finnes fascinerende mange svar i følelsene dine, (2) noen ganger tilbyr følelsene et visuelt inntrykk, det betyr at du kan se hva som skjer på samme måte som du kan forestille deg en ball, og (3) opplevelsen er individuell så informasjonen du avdekker beriker og gir nye perspektiver til ditt liv – å lese om min opplevelse av min prosess vil være noe helt annet enn på oppleve din egen.

Jeg hadde følt meg rastløs og urolig i noen dager uten helt å forstå hvorfor, da jeg besluttet meg for å utforske følelsen og hva den handlet om. Vanligvis innledes prosessen ved å stille spørsmålet «når var den første gangen jeg kjente denne følelsen» til følelsen, men det føltes mer riktig å spørre etter hvem som følte følelsen. Da jeg hadde stilt spørsmålet, beholdt jeg oppmerksomheten mot rastløsheten. Etter en stund dukket det opp et uklart bilde av noe som lå på bakken, som en ball, og menneskelignende skygger som beveget seg i bakgrunnen. Jo lenger jeg hadde oppmerksomheten min mot det jeg så, jo klarere ble det.

Ballen på bakken viste seg å være et barn som lå sammenkrøllet i fosterstilling og gråt av fortvilelse. Jeg visste at det var en yngre del av meg. Den bevisste delen av meg, voksenmeg, prøvde å gå bort til barnet for å trøste henne, men ble møtt med avvisning: mer gråt og trass. Hun ville ikke ha noe med meg å gjøre – hun var såret.

(Mens jeg skriver kan jeg kjenne hvordan jeg får stadig mer motstand mot å dele opplevelsen. Jeg orker ikke forsvare det jeg tror på, eller det jeg har opplevd i følelseslivet mitt, samtidig føler jeg at jeg må. Hvis ikke jeg forklarer gir jeg ikke den andre muligheten til å forstå, og hvis ikke jeg gir den andre muligheten til å forstå vil vi være i forskjellige virkeligheter. Hvis vi er i forskjellige virkeligheter er vi ikke sammen og jeg føler meg alene. Jeg orker ikke å forholde meg til at noen velger bort nærhet, jeg er så lei av det. Det hadde vært behagelig om jeg hadde aksept for at jeg ikke kunne føle nærhet med absolutt alle. Heldigvis er det litt enklere nå enn før, men jeg reagerer fremdeles sterkt når noen ikke søker gjensidig forståelse og på den måten vekker følelsen av at jeg er alene.)

Jeg fokuserte på det sammenkrøllede barnet for å finne ut hvorfor hun hadde det vondt, og kjente følelsen av fortvilelse spre seg i hele meg. Hennes behov for å bli sett, forstått og tatt hensyn til, føltes uviktige. Dette hadde blitt speilet til henne av menneskene rundt henne. Ettersom jeg tok informasjonen inn, innså jeg at dette var en av mange situasjoner som hadde bidratt til å vende meg mot mine egne behov. Den mest åpenbare løsningen for å ta vekk det vonde var og ikke trenge noe. Jeg gjorde det til min oppgave å neglisjere ulike behov jeg måtte ha, for på den måten å unngå situasjoner hvor jeg kunne bli såret når andre ikke forstod eller ivaretok behovene.

Den lille jenta ville ikke ha noe å gjøre med meg, fordi jeg representerte enda en person som potensielt ikke ville se henne, og som ikke var villig til å forstå eller ta hensyn. Hun ville ikke ha enda en læring som sa «du kan ikke få det du vil ha, hva jeg vil ha er mer viktig».

Skyggene jeg hadde sett bevege seg i nærheten ble mer tydelige. Det var tre barn, også deler av meg, som stod like ved og fulgte med på barnet på bakken. De føltes avventende og utålmodige. Jeg spurte den eldste av dem hvorfor de var der, og fikk til svar at de ventet på at endring i jenta som lå krøllet sammen som en ball. De fikk ikke det de hadde behov for så lenge hun var vrang. Da jeg spurte hva de ville ha, sa hun at de ville være nær. Voksenmeg brukte tid på å ta innover seg den nye informasjonen. En del av meg var såret av relasjoner, og reagerte med å skyve de unna. En annen del av meg savnet nærhet, og var frustrert fordi den ikke fikk det. Frustrasjonen ble rettet mot delen som umuliggjorde. For meg har indre konflikt en særegen smak. Uroen, eller rastløsheten, som følger av å ha motsetningsfylte behov gir en følelse av å være fanget. Det er ingen måte å unnslippe – det føles klaustrofobisk.

Jeg forsøkte å relatere det jeg hadde sett inni meg til de siste dagene. Det var lett å kjenne igjen følelsen av «ingen har lyst til å velge meg», som jeg nå hadde økt forståelse og omsorg for. Det var kanskje enda lettere å gjenkjenne kravet om at jeg måtte «komme over meg selv». Hver gang jeg føler meg såret, eller ikke er medgjørlig, forventer jeg at jeg skal komme over meg selv. Å få dypere forståelse for hvordan jeg tenker og reagerer føles godt. Den nye innsikten muliggjør en mer tålmodig og omsorgsfull måte å møte meg selv på. Håpet er at jeg skal klare og romme de motsatte behovene, så kanskje følelsen av konflikt kan erstattes av fred.