Gunhild Archer, counselor

Jeg har begynt å se på følelser som noe stadig mer konkret. Før så jeg på følelser som noe abstrakt, nesten som luft. Det kunne være der, men bare vagt, som en sval bris… Det kunne komme brått på, på samme måte som det plutselig blåser opp i fjellet, eller det kunne være voldsomt, som en storm. Det er rart å tenke på, men jeg var vant til at enkelte følelser kunne dukke opp i løpet av veldig kort tid, mens andre følelser aldri helt fikk tillatelse til å komme frem. Jeg er vant til å gråte – jeg anser det som akseptabelt, mens det å være sint føles uakseptabelt. Jeg tror jeg har syntes det er skummelt å føle de uakseptable følelsene fordi de har tatt stor plass. Det har kjentes ut som om de tok fullstendig overhånd. Hvis jeg skulle fortelle hva jeg følte, snakket jeg fra den uakseptable følelsen – det var ingen vei utenom da den tok opp all plassen. Det er ganske annerledes enn hvordan jeg har øvd på i det siste.

De siste to årene øver jeg på å observere følelsen. Det var noe jeg begynte med da jeg introduserte meg selv for meditasjon. På det tidspunktet var følelser fremdeles noe abstrakt. (Til min frustrasjon var det også vanskelig å få tak i de fysiske sensasjonene som i teorien utgjorde følelsen.) Da jeg fant en meditasjon som foreslo å forestille seg følelsen som et fysisk objekt, enten i kroppen, eller utenfor kroppen, endret forholdet mitt til følelser seg. Jeg forstod hvor mye en følelse kunne fortelle meg, alt i lys av hvordan jeg beskrev den (basert på hva jeg følte). Jo mer jeg praktiserte følelsesmeditasjon, jo klarere ble det at følelsene mine ikke var hele meg. Noen ganger klarer jeg ikke å identifisere følelsen som noe eget inni meg selv, og det kjennes ut som om jeg er følelsen, men stadig oftere klarer jeg å separere den fra resten av meg.

Det er noen fordeler ved å kunne observere følelsen som noe eget. Å vite at følelsen er en del av meg gjør det enklere og kommunisere den (kontra å agere på den). Det gjør det enklere å utforske den, noe som også bidrar til at det er enklere og kommunisere hva som foregår i meg. Jeg forstår ikke helt hvorfor det er sånn, men det er en form for lettelse at følelsen ikke er hele meg. Kanskje det handler om at jeg ser meg selv som en dårlig person om jeg for eksempel er sint. Når jeg ser sintheten som en del av meg vurderer jeg også bare den ene delen negativt, ikke hele meg. Jeg tror det er viktig å kunne snakke om følelsen, istedenfor at man snakker fra følelsen. Samtidig begynner jeg å kjenne behovet for og uttrykke hva jeg føler uten å måtte være i observasjonsmodus. Det var godt i starten, kanskje fordi det var en stor forandring å være ærlig om hva jeg følte. Nå kjennes det ut som restriksjon på et vis. Det kjennes ut som om jeg forsøker å være voksen og ansvarlig når det jeg har mest behov for er å leve ut følelsen på samme måte som et barn ville gjort. Uten filter, med en forventning om at de rundt klarer å håndtere det. Det kjennes rart ut å være ærlig om det. Skamfullt kanskje. Jeg er jo ikke et barn – jeg er voksen. Det sømmer seg ikke om jeg skulle lagt fra meg alt jeg har av filter. Jeg dømmer hardt når jeg ser noen som uttrykker seg fritt, så det er egentlig ingen overraskelse at jeg har motstand mot å gjøre det selv.

Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror kanskje det er en forskjell mellom noen som har bevissthet rundt hva de føler og hva de trenger kontra noen som ikke har det. Ideelt sett kan jeg spørre noen jeg er trygg på om jeg kan uttrykke meg fra følelsen, istedenfor å snakke om den, og så kunne de vurdert om de klarte å holde rom for det. Det er, i mine øyne, noe annet enn de gangene jeg har «eksplodert» rett fra levra. Jeg ser noen relasjoner hvor enten den ene parten, eller begge, blåser ut på en eller annen måte. Jeg ønsker å tåle det, men jeg ønsker også bevissthet rundt det. For meg vil det være en ny opplevelse å kunne uttrykke frustrasjon og sinne og grensesetting, jeg er ikke vant til det. Det er mye informasjon jeg kan gi før jeg uttrykker meg, som vil gjøre det enklere for den andre å håndtere det. Det har kanskje også en betydning for meg at jeg er klar over hva jeg gjør og hvorfor jeg gjør det. Jeg hører en stemme inni meg som sier «du kan ikke uttrykke deg som en unge, du har vokst forbi det». Spørsmålet mitt da er «hvorfor ikke?».