Gunhild Archer, counselor

Jeg har ventet lenge på å kjenne en tydelig effekt av at jeg har begynt å stille opp for meg selv. Det er hele tiden små endringer, som for eksempel at jeg er mer trygg på at jeg ikke blir forlatt hvis jeg sier ærlig hva jeg mener, eller at de jeg er relativt trygg på kan være fraværende i lengre tid enn før uten at jeg får krise.

I dag merket jeg en større endring jeg enn de overnevnte. Det gikk opp for meg at jeg klarer meg om relasjonen ikke vedvarer. Da snakker jeg om den ene, mest trygge relasjonen, jeg er i. Med tanke på hvor redd jeg er for å være alene er det en stor endring i følelseslivet mitt. Det er en endring som jeg kjenner ikke er like tydelig tilstede i meg hele tiden, men så langt ligger den heldigvis der konstant.

Det har vært en prosess de siste seks månedene, å bli mer tydelig på hva jeg ønsker (og hva jeg ikke ønsker) i relasjonene jeg er i. Fra mitt perspektiv er mange av relasjonene preget av at vi har ulike ønsker. Det er lett for meg å tenke at det bør være enkelt og velge bort alt jeg ikke ønsker, men frykten for å være alene holder meg igjen. Jeg har tenkt at det er bedre å ha «dårlige» folk enn ingen folk. Det hjelper ikke at jeg ikke tror det finnes noen som faktisk vil ha det samme som meg heller.

Jeg føler meg som en bortskjemt drittunge når jeg sier dette, men relasjoner gjør vondt når jeg ikke får det jeg vil ha. Jeg føler jeg bør tilpasse meg, endre meg, gi den andre det han eller hun ønsker og så videre, og jeg er vant til å gjøre alt det, på bekostning av meg selv. Vanligvis går jeg også til krig med mine egne behov fordi det er behovene som (i mine øyne) er grunnen til at jeg har det vondt. Det streifer meg ikke at problemet oppstår fordi den andre ikke er kapabel, eller villig til, å dekke behovene mine.

Nå tror jeg at jeg endelig har kommet til det punktet hvor «alene» og «dårlige relasjoner» føles like vondt, og da blir jeg mer klar for å ta de beslutningene jeg må ta om jeg vil ha relasjoner som føles bedre.

Det jeg ønsker meg er nærhet, men ikke på en sånn måte at vi alltid må dele det innerste. Jeg vil være i relasjoner hvor den andre både liker å gå dypt og personlig, og er i stand til å gjøre det. Jeg ønsker også letthet og humor. En god relasjon for meg kan være dypt personlig i et øyeblikk og totalt useriøs i det neste, om det er det som føles mest ekte. Jeg vil at den andre skal ha lyst til å forstå meg og ha motet til og faktisk gjøre det. Jeg vet jeg ikke er rett frem og superenkel, men det er sånn det er, så den jeg skal være i relasjon med må være i stand til å håndtere det. Når jeg tenker meg om er det viktig at jeg føler meg trygg på at den andre ønsker å være med meg, forstå meg, og å være der når jeg ikke er enkel. Det er ikke nok at personen sier «jeg liker deg» uten å vise det på en måte jeg forstår. Jeg ønsker å bli prioritert i form av at jeg blir brukt tid på… Tid hvor mye av fokuset er meg, den andre og relasjonen i seg selv.

Endringen jeg kjente i dag føltes som en brikke som falt på plass, eller kanskje mer som et valg som ble tatt. Jeg vil ikke lenger vise så mye av meg hvis den andre ikke vil gjengjelde. Jeg vil ikke være den eneste som står naken og sårbar. Jeg vil ikke ikke lenger være i en relasjon hvor behovene mine ikke blir ivaretatt. Det må bli annerledes, i hvert fall for en stund, så jeg kan bryte ut av «jeg må være snill jente og alltid ivareta den andre for enhver pris».

Jeg pleier å lytte. Pause fra det.

Jeg pleier å søke forståelse for den andre. Pause fra det.

Jeg pleier å holde igjen det jeg trenger og snakke om. Pause fra det.

Jeg pleier å la den andre snakke så mye han eller hun vil om seg og sitt. Pause fra det.

 

Det jeg ønsker og trenger er:

At du vil være med meg og viser det gjennom handling.

At du vil forstå meg.

At du følger meg på meg og kan adressere hvis du merker at jeg reagerer på noe. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis vil snakke om det akkurat der og da, men det får meg til å føle meg sett (som gjør at jeg føler meg mer trygg) å vite at du får det med deg.

At du har rom for at jeg har et «rikt» følelsesspekter. (Nei, ikke klapp meg på skuldra og si «nå tenker jeg det ble bra» når jeg sier jeg har det kjipt.)

At du har det godt når jeg har det godt.

Jeg kommer til å legge inn en innsats for å adressere situasjoner hvor jeg ikke føler meg møtt, sett, hørt eller ivaretatt. Jeg er redd det kommer til å fornærme en hel haug med folk, og at jeg kommer til å være for direkte for hva folk er komfortabel med, men jeg ser ingen annen vei ut. I en periode kan hensynet være at jeg får det jeg trenger. Jeg er vant til å gjøre mitt beste for å gi andre det de trenger, det er min tur for en stund, så kan jeg være forståelsesfull ovenfor meg selv hvis det ikke blir tatt godt imot. Eller bare hate at det ikke går min vei.