Gunhild Archer, counselor

Jeg kunne ønske flere tenkte over hvor vi vil i verden. Akkurat nå synes jeg vi er som en flokk hodeløse høns, og det gjør meg sint. Jeg forstår ikke hvorfor vi ser utenfor oss hele tiden. Det er som om vi prøver å fikse omgivelsene, men fiksingen kommer fra et mindre fungerende sted; det indre livet i mennesket. Jeg gjør det samme. Jeg blir ofte irritert når det snakkes om systemer, autoriteter og regler. Jeg forstår at det til en viss grad handler om mine tidlige møter med autoriteter og hvordan min håndteringsmåte var å stilltiende akseptere, for så å «lide» under systemet. Jeg tror mange ikke er klar over motivasjonen bak holdningene sine. Jeg prøver å bli bevisst, men jeg regner med at jeg har blind spots. Jeg føler meg ignorant som sier det, men jeg forstår ikke hvordan verden kan fungere med mindre vi tilegner oss økt innsikt i vår indre motivasjon. Hvis jeg ikke hadde forstått at mitt forhold til autoriteter, systemer og regler delvis handler om mine erfaringer, ville jeg ikke sett nytten av å ta et personlig oppgjør med det. Kanskje jeg hadde blitt en av de som skriker om «makta» i kommentarfeltene på nett, totalt ute av stand til å se andres perspektiv. (En del av meg har lyst til å skrike høyt uten å måtte se flere sider av saken, det er på en måte mer lettvint å være ignorant. Og høye stemmer høres noen ganger bedre.)

Selv om jeg føler meg egen og kompromissløs, og det strider mot bildet jeg har av meg selv som en reflektert person, er det en del av meg som har lyst til å stå hardt på det jeg mener, men jeg har ikke lyst til å bli møtt med kommentarer som «du kan ikke mene det» eller «hvordan kan du være så naiv». Det jeg har lyst til er å bli hørt. Jeg vet jeg er påvirket av erfaringene mine. Jeg vet at jeg, i en diskusjon om autoriteter, regler og systemer, ofte snakker om en tidlig dynamikk mellom meg og foreldre, barnehageansatte og lærere. Når jeg vet det (og minner meg selv på det), blir jeg litt mer nyansert. Jeg klarer å skille mellom det personlige og temaet for diskusjonen. Etter å ha gjort det finner jeg ut at jeg fremdeles mener at endring er nødvendig. Jeg mener fremdeles at enkelte aspekter ved systemene vi har i dag ikke fungerer særlig bra, og jeg skjønner ikke hvordan verden kan bli et bedre sted uten at hvert enkelt individ tar et oppgjør med seg selv. Når jeg sier «oppgjør med seg selv» mener jeg at:

• Du går inn for å bli bevisst deg selv.
• Du går inn for å bli bevisst hvordan du virker inn på andre.
• Du går inn for å forbedre måten du er i relasjon med både deg selv og andre (med «forbedre» mener jeg: å finne en måte og være på som tar hensyn til alle parter så godt som mulig).

Fra mitt perspektiv er det en prosess som krever at du blir oppmerksom på hva du tenker og hva du føler – det henger sammen.

Så hva driver vi med? Alle systemer består av enkeltindivider. Hvordan kan systemet fungere hvis enkeltindividet ikke fungerer? Er det sant at hvis systemet er godt nok vil det fungere uavhengig av enkeltindividene? Og hva vil det si å fungere? Er vi enige om hva som er god fungering i det minste? Vi bør kanskje være det når det lages så mange planer for å nå dit. For det er vel dit vi vil, er det ikke – til et sted med god fungering? Vil vi at alle på jorda skal leve i fred, med kjærlighet og respekt for hverandre? Frihet til å gjøre det vi har mest lyst til? Mat, vann og tak over hodet til alle. Hvis det er dét vi styrer mot, henger det vi gjør på greip? Å lage våpen, henger det på greip? Å ha et skolesystem der alle skal gjennom det samme, henger det på greip? Når forelderen står på sidelinja, med trynet klistret til mobilskjermen mens barnet spiller kamp, henger det på greip? Når mor og far har resignert i relasjonen med hverandre og lar ekteskapet forbli livløst år etter år, henger det på greip?

Det gjør ikke det! Det er ingenting som henger på greip! Ikke for meg i hvert fall, men det kan jo være jeg er den ene på planeten som ikke skjønner en dritt.

Vi er så mange mennesker i verden. Alle har sitt unike uttrykk. Alle har sine preferanser. Glede finnes på ulike steder for hver enkelt. Lidenskap finnes på ulike steder. Evne og mestring finnes på ulike steder. Jeg kunne ønske det var plass til at hvert enkelt menneske fikk utfolde seg i det akkurat han eller hun likte best. Jeg kunne ønske vi lagde plass til at hvert enkelt menneske fikk utfolde seg. Kan det ikke være at vi har et høyt potensiale, hver enkelt av oss, og at det finnes en bedre måte å nå dette potensialet på enn hva vi ser i dagens samfunn?

Jeg vet at jeg er langt unna mitt høyeste potensiale. Jeg tror ikke en gang jeg vet hva det er. Jeg tror jeg i større grad kunne visst hva det var. Jeg tror jeg med større letthet kunne uttrykke meg, hvis jeg hadde blitt møtt med positiv bekreftelse på det som er «typisk meg», istedenfor å bli møtt på en måte som indikerte at det som var typisk meg ikke ble anerkjent. Hvis læringssystemet var annerledes kunne jeg sluppet å tvinge meg gjennom alle fagene jeg ikke likte. Jeg kunne lært det jeg hadde lyst til å lære, når jeg var klar for å lære det, istedenfor å konkludere med at jeg ikke var smart nok i matte, jeg har ikke peiling på geografi, og jeg må være et dårlig menneske som ikke er samfunnsengasjert. Jeg pleier å trøste meg med at jeg er god med mennesker, men i den trøsten ligger det dømming og skam over at jeg er udugelig i alt det andre. Poenget mitt er at jeg ser meg selv som «udugelig i alt det andre» fordi jeg ble presset gjennom skolesystemet. Var det dét skolen ville lære meg? Hvis du tenker «ja, men du lærte mye allmennkunnskap på skolen, noe enhver person har et samfunnsmessig ansvar for å vite», lurer jeg på: har jeg egentlig lært det? Sitter det faktisk? Og hvorfor må alle kunne det?

Går det ikke an å tenke langt nok utenfor boksen så vi finner det alternativet som ivaretar hvert enkelt individ og fellesskapet? Kunne jeg ikke lært det jeg hadde lyst til å lære? Kan det finnes et system som bygger opp under individets indre motivasjon? Kanskje vi med fordel kunne hatt mindre systemer, istedenfor store systemer som skal favne alle? Kan vi, som utgjør de ulike systemene, se innover i oss selv først? Kan vi gå inn for å få relasjonene vi er i til å fungere på en god måte først, kanskje det øker sannsynligheten for at relasjonene mellom større systemer, land og så videre, fungerer bedre? Kan vi være ærlige, både ovenfor oss selv og med de rundt oss? Hvordan kan noe annet enn nettopp dette få oss til en verden hvor alle lever i fred?