Gunhild Archer, counselor

Jeg føler meg ofte usikker på om min oppfattelse av en situasjon er riktig. Jeg kan tvile på om jeg husker hva som skjedde, hva som ble sagt og hvordan jeg opplevde situasjonen. Det er akkurat som… Hvis jeg og en venn er på den samme festen, og snakker med den samme gjengen, så kan vennen min synes det var dritbra stemning og at alle var sykt hyggelige. Jeg syntes det var slitsomt fordi alle virket overfladiske og i tilgjort godt humør. Det er ganske vanlig for meg at folk sier «neei, det var bra stemning der da, jeg likte de veldig godt!» som respons på at jeg sier «jeg syntes det var ganske tilgjort stemning». Jeg pleier ofte å tenke at jeg må ha oppfattet situasjonen feil – at min følelse av situasjonen er feil. Jeg vet jeg pleier å følge opp med en del negative slutninger om meg selv for å forklare hvorfor jeg mente noe annet enn det som faktisk hendte (også kalt «vennen min sitt perspektiv»): jeg er oversensitiv, jeg overanalyserer, jeg leser mer inn i situasjoner enn det som egentlig er der og jeg har et pessimistisk syn på mennesker.

Hvis det hadde vært en situasjon hvor jeg kjente veldig tydelig at det jeg oppfattet faktisk stemte, ville det vært mer vanskelig å anse den andres perspektiv som gyldig. Jeg ville hatt lettere for å holde på mitt perspektiv. Når dette skjer, kan det gå to veier: (1) jeg står på mitt og påstår at den andre tar feil (lol, det er først nå jeg skjønner at jeg har et så sterkt behov for «å ha rett» at jeg nekter den andre og ha sitt perspektiv, akkurat som jeg føler andre gjør med meg), eller (2) jeg blir fysisk svimmel fordi jeg prøver hardt å gå ut av mitt perspektiv og heller ta på meg den andre sitt.

Det har en egen sjarm de gangene jeg tar meg selv i å gjøre akkurat det jeg er sur på andre over at de gjør med meg, sånn som jeg nettopp gjorde. Det overrasker meg at jeg ikke går rett inn i skamfølelse. Det jeg kjenner er at jeg får den vanlige tanken om at jeg ikke har rett til å være misfornøyd med andre når jeg ikke er bedre selv.

Jeg forstår ikke hva det handler om når jeg så ofte har behov for å ha rett, men jeg vet det er en «greie» for meg. Det er liksom ikke snakk om at jeg kan ha mitt perspektiv og den andre kan ha sitt. Kanskje det handler om at hvis jeg har rett vil den andre være tvunget til å se, og akseptere, mitt perspektiv? Når den andre gjør det, vil jeg kunne beholde min opplevelse, noe som føles relativt mye bedre enn om jeg skal godta et perspektiv som er i uoverensstemmelse med mitt. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er noe jeg har lært – det er det eneste som gir mening. Sannsynligvis har jeg opplevd situasjoner hvor det kun var plass til én virkelighet fra jeg var liten. Jeg vet jeg fremdeles opplever det daglig.

Hvis du nå tenker «kjære vene, hvor nøye skal jeg passe på hva jeg sier, jeg kan ikke overveie hvert eneste ord jeg sier!?»… (1) Nei, du må ikke passe på hva du sier og du trenger ikke overveie en dritt, men vit at du virker inn på andre. Det kan få en konsekvens hvis din virkelighet dominerer, og hvis du ikke er villig til å forstå virkeligheten til andre. (2) Hvis du en dag finner ut at du faktisk har lyst til å lære hvordan du virker inn på andre, og med det begynne å tenke på hva du sier; det er en treningssak. Akkurat som med alt annet. Det koster mye å lære noe nytt. Etter hvert vil du mestre og det kommer til å gå automatisk.

Jeg er (som vanlig) redd for å få tilbakemelding om at jeg reagerer på småting. På den andre siden tror jeg de fleste er enige i at alle monner drar, så jeg tenker regelen også må gjelde her. Én «ugyldiggjørende» setning om dagen i tretti år er over 10 000 setninger – det magiske tallet for når noe er automatisert. Ser du hvor lett det er og ubetenksomt si noe som kan få relativt store konsekvenser? Hva kan være en ugyldiggjørende setning? Hvis et barn faller og slår seg og den som trøster sier «det går bra». Det er sannsynligvis sant at det kommer til å gå bra, men for barnet, i øyeblikket, gjør det vondt. Det går ikke bra. En tenåringsjente blir dumpet av typen. Venninnene trøster ved å si «det var til det beste» og «han var ikke rett for deg uansett!». Det er neppe i tråd med hva hun føler der og da. Jeg kan se for meg at hun ikke synes det var til det beste, og at hun føler hun har mistet den eneste som var rett for henne. Eller når jeg som voksen kjenner alle verdens sorger på skuldrene og blir fortalt «det ordner seg». Det siste jeg føler er at det ordner seg. Ser du nå hvor lett det er å automatisere læring hos et annet menneske? Jeg får sjelden kun én ugyldiggjørende setning om dagen – jeg har læring som sitter i ryggmargen for lenge siden.

Det som hadde vært bedre for meg, og jeg tror det er sånn for de fleste, er å bli møtt der jeg er. Jeg trenger både å bli sett der jeg er, og at du gir uttrykk for at du ser meg. Vis meg at du ser virkeligheten jeg er i. Bekreft meg og min opplevelse der og da. La meg være der til jeg selv initierer å gå videre. Perspektivtaking kan komme senere. Endring av følelsene mine, hvis jeg ønsker det, kan skje senere. Når jeg tenker over det er det en vekker hvor sjelden vi faktisk ser hvor den andre er. Eller… Kanskje folk ser det, men ikke vet hva som er den bedre tingen å gjøre?

Jeg klarer det ikke selv heller, hverken å se eller å vise forståelse. Noen ganger blir jeg utålmodig når jeg skjønner at de er på det samme stedet fremdeles. Det går ut over den andre når jeg mangler aksept for hvor de er. Ofte prøver jeg «å hjelpe» så de kan føle seg bedre (jeg skriver «å hjelpe» i gåsetegn fordi det er virkelig det motsatte av hjelp). Noen ganger gjør jeg det uten vilje, med en intensjon om at de skal føle seg bedre. Andre ganger gjør jeg det med vilje fordi jeg ikke takler at de er der de er. Det hender også jeg er oppslukt i meg selv i den grad at jeg ikke ser hvor den andre er. Da overkjører jeg ofte. Med «overkjøre» mener jeg at jeg ikke forstår hva de trenger, og så snakker jeg enten videre, eller jeg sier ting som «men det kommer til å gå bra».

Det er noen ganger slitsomt for meg å se den andre. Det er noen ganger slitsomt for meg å forsøke og forstå. Det er ikke alltid jeg har lyst til å vise forståelse. Jeg kunne ønske jeg kunne følge opp med å si «og det er greit». Intellektuelt sett synes jeg det er greit, men følelsene mine er ikke helt enig. De er bekymret for om jeg er en god person eller ikke, og jeg vil være en god person. Identiteten min har også lyst til å leve, og den lever hvis den utøves, altså må jeg fortsette å se, lytte og forstå. … Oj, nå gikk det opp for meg at hvis jeg forsøker å forstå når jeg egentlig ikke vil forstå, har jeg sannsynligvis en bakenforliggende intensjon som for eksempel «jeg tror jeg må være snill for at du skal bli værende i relasjonen». I det jeg stiller opp for den andre vil fokuset mitt ikke være på han eller henne (kanskje det hadde vært bedre om en annen person stilte opp istedenfor), og jeg skaper en ubevisst forventning om at den andre ikke kan forlate meg (som den andre ikke kan si seg enig eller uenig i – en avtale det er vanskelig å være fan av).

Jeg tror jeg blir enig med meg selv til slutt… Jeg har lyst til at vi skal ønske å se og forstå hverandre sin opplevelse. De gangene vi ikke har lyst, eller ikke orker, kunne jeg ønske vi gikk inn for å forstå hvorfor. Om vi forstod hvorfor kunne vi adressere det. Hvis noen sa til meg «jeg klarer ikke gå inn for å forstå deg akkurat nå, jeg er for sliten» hadde jeg lettere kunne tenkt «han har lyst til å forstå, men orker ikke, det skjønner jeg». Jeg kunne syntes det var kjipt, men greit. (Heller det enn at han stiller opp med motvilje, det føles i hvert fall ikke bra.) Hvis jeg hadde blitt redd for at han ikke ville stille opp fordi jeg er «for mye» så kunne jeg spurt om det stemte, og på den måten adressert frykten som dukket oppi meg. Økt bevissthet, og å kommunisere det man har fått bevissthet om, minsker forhåpentligvis sannsynligheten for negativ tolkning. Det er en innsats som vil være positivt for begge to i mine øyne. Og om man ikke vil forstå eller se noens virkelighet – bedre å la være og være ærlig om hva det handler om.