Er det sant at verden slutter å fungere om alle er ærlige om ting som ikke nødvendigvis er «feel good»? Hvorfor det? Jeg skjønner det ikke. Er det fordi det blir ubehagelig hvis noen er misfornøyd og uttrykker det? Er det fordi man forventer at en person som blir såret (av en annen person sin ærlighet) utagerer på en måte som kan forårsake skade? Eller er det fordi man tror det må se sånn ut: «Du er så schtøgg, jeg kunne ønske du dævva»?
Se det fra den andre siden. Hva er det som fungerer så himla bra når vi ikke er ærlige, men istedenfor holder alt det ærlige inni oss? Jeg kan ikke snakke for alle andre, men hvis jeg holder tilbake min egen «negative» tilbakemelding vet jeg at jeg skaper dårlig stemning mellom meg og den andre. Jeg brenner inne med misnøye, blir sur, jeg føler at jeg ikke blir sett eller forstått, jeg får lyst til å ta igjen, jeg begynner å snakke dritt om personen til andre…
Jeg forstår hvorfor jeg unnlater å være ærlig – jeg er redd for reaksjonen om jeg uttrykker meg. Jeg kan ramse opp spesifikke reaksjoner, men jeg lar det være. Hovedsaken er at jeg er redd for konsekvensen. Frykt.
Det jeg ikke har forstått før nylig er at jeg bidrar til at jeg ikke bli sett eller forstått. Jeg er medskyldig. Jeg fratar den andre muligheten til å bli bedre kjent med meg. Jeg fratar relasjonen muligheten til å fungere optimalt. Jeg fratar den andre nærhet i det jeg trekker meg unna fordi jeg er sur. Hvordan er dette mer hensiktsmessig enn å være ærlig? Hvordan fungerer dette på en god måte over tid?
Når man er ærlig, sier man ikke da «dette er realiteten»? Er det ikke nødvendig å innse realiteten om man vil søke en løsning? Jeg skjønner at man først må enes om at noe fungerer dårlig, og jeg vet det går an til å se ting positivt eller negativt, men allikevel… Det er noe i verden som fungerer dårlig, punktum. Og jeg tror ikke det er en kjent problemløsningsmetode å gå sammen i grupper, IKKE diskutere hvor det gikk galt og IKKE diskutere de ulike partenes behov. Jeg tror god problemløsning innebærer at man avdekker kjernen av problemet hvis man ønsker en varig løsning.
Det er så enkelt når problemet er en ødelagt sykkel:
- Du tar med sykkelen til noen som har peiling på sykkel, eventuelt leser deg opp på sykkel.
- Sykkelreparatøren finner problemet.
- Reparatøren lager en plan for hvordan han kan løse problemet.
- Han setter opp en liste over hva han trenger for å løse problemet.
- Han fikser sykkelen.
Sannsynligvis er det hele en prosess som ikke involverer følelser, og så lenge det ikke har en emosjonell kostnad oppstår det ikke motstand mot å løse oppgaven. Den mest sannsynlige humpen i veien er at jeg ikke gidder dra med meg sykkelen til et verksted, eller at jeg ikke vil prioritere å bruke penger på det.
Hvis jeg derimot er i et forhold hvor det jevnlig oppstår konflikt, kan jeg løse det like enkelt som sykkelproblemet? Av erfaring; nei. Jeg kunne gjort følgende:
- Tatt relasjonen til en ekspert (eventuelt lest meg opp på menneskelige relasjoner).
- Gjort selvrefleksjon, samt snakket med partneren min, om hva problemet var.
- Lagd en liste over hvordan vi kunne løse problemet.
- Avklart hva begge trenger for å løse problemet.
- Løst konflikten.
Det er mer sannsynlig at det hadde sett sånn ut: jeg er ikke i kontakt med egne følelser så jeg synes ikke konflikten er så ille, jeg tror ikke det går an å ha en relasjon hvor vi lytter og søker forståelse når vi er uenige, jeg orker ikke lese meg opp, det er en et nederlag å søke profesjonell hjelp… Det er mye av det som kommer opp i meg kun til det første punktet. Deretter møter jeg på; den andre ser det ikke som et problem, jeg tror ikke den andre vil forstå meg, eller kommer til å ta meg seriøst, jeg tror ikke den andre er villig til å bruke tid og energi på noe jeg synes er vanskelig, jeg prøver å løse relasjonsproblemet alene og klarer ikke finne en løsning som fungerer, den andre er faktisk uvillig til å finne problemet… Jeg er også redd for å såre den andres følelser hvis jeg uttrykker min ærlige, «negative» opplevelse, og jeg er redd for at den andre skal skyve det tilbake på meg. Videre kan vi være uenige om hvordan vi skal løse det, eller om vi i det hele tatt skal løse det. Hvis jeg klarer å si ifra er jeg ofte i angrepsposisjon, fordi jeg allerede er innstilt på at den andre tar det ille opp, noe som gir et dårlig utgangspunkt. Når det gjelder punkt fire er det også en utfordring at begge skal vite hva de trenger for å løse problemet, og at skal tørre å uttrykke det.
Det er enklere å fikse en sykkel enn en relasjon, i hvert fall for meg. Det er kanskje også enklere å holde igjen ærlighet enn og faktisk være ærlig – i hvert fall for meg.
Jeg lurer på hvordan det hadde sett ut om man var ærlig. Om hele verden var ærlig. Kanskje ledelsen i et land hadde sagt nei til å drive handel med et annet land, og begrunnet det med at de ikke likte hvordan en tidligere avtale ble overholdt. Eller kanskje det hadde vært mer ærlig om de sa at de ikke likte holdningene til det andre landet når det kom til autoriteter, hvis det egentlig var det som var ærlig. … Jeg merker at jeg holder igjen i eksemplene jeg kommer med. Jeg tror sannheten ofte er «stygg», og lett kan betegnes som irrasjonell. Jeg tror ikke sannheten er politisk korrekt, eller at den innfrir sosiale normer.
Samfunnet består av enkeltindivider. En enkelt person leder et land. En enkelt person er sjef i en bedrift. En enkelt person har ansvaret for en gruppe ansatte. En enkelt person lager reglene hjemme i en familie. Hver enkeltperson er et produkt av utallige erfaringer og individets forståelse av disse erfaringene. Jeg tror man består av totalsummen av erfaringene og fortolkningene, og i arbeidet med meg selv kommer det konkret til uttrykk. Jeg gjenopplever ubearbeidede minner, og jeg snakker med yngre versjoner av meg som fremdeles bor inni meg. Når jeg jobber med meg selv kan jeg finne beskytter-deler som er ute etter en ting, og en ting alene – å beskytte. Koste hva det koste vil. Navnekalling, klore, spytte, slå, drepe… Jeg tror disse aspektene er i oss alle. De er da også i menneskeheten, på et vis. Jeg tror disse vil vedvare, inntil vi tør å la dem bli sett. Jeg tror de vil vedvare, inntil man går inn for å forstå hva de trenger, og på en eller annen måte dekker behovet hvert enkelt aspekt har. Nei, jeg snakker ikke om å gå ut i verden, slå, skyte og drepe. Hvis ikke vi klarer finne andre alternativer enn «utagering i den virkelige verden» må vi tenke oss om. Jeg tror derimot at ærlighet om hva som faktisk er realiteten er det nødvendige startpunktet. Det får heller se stygt ut. Å brenne inne med den tar det ikke vekk. Fra mitt perspektiv bidrar det heller ikke til å legge lokk på det heller, istedenfor sniker det seg ut gjennom sprekkene. Det synes gjennom ordene og holdningene våre hva som er ærligheten inni oss.
Ideelt sett var jeg i en relasjon der jeg kunne føle meg, for eksempel, sint. Ideelt sett fikk jeg uttrykke sinnet. Ideelt sett fikk jeg veiledning gjennom følelsen. Ideelt sett var den andre i stand til å stå i hva enn som kom opp, vel vitende om at mitt sinne-uttrykk var mitt, og ikke nødvendigvis sa noe om den andre. Om jeg hadde lyst til å slå og fikk sitte med den følelsen, kanskje visualisere at jeg slo, eventuelt slå på en pute, så tenkte ikke den andre «hun hater meg, nå kommer forholdet til å ta slutt, ingen som er så sint kan samtidig elske meg». Og så var stormen over. Vi var begge trygt ute på den andre siden, i et rom der vi kunne snakke om eventuelle løsninger i den virkelige verden – hvis det var behov for det.
Det er så rart… I idrett blir du bedt om å «push through». Vi er enige om at du ikke blir best av å gi deg. Vi er også enige om at du ikke blir best av å unngå ubehagelige situasjoner. Å stikke hodet i sanden har aldri ført noen til toppen. Men det er det jeg gjør. Jeg stikker hodet i sanden, av frykt for hva som kan skje om jeg slipper ærligheten fri. Andre stikker også hodet i sanden, det er f ikke bare meg. Og så rettferdiggjør man at man stikker hodet i sanden: «det hadde blitt KAOS om alle skulle vært ærlig!». Og sånn holder vi på da. For en gjeng hodeløse høns.
Gunhild Archer, counselor 