Gunhild Archer, counselor

I dag tenkte jeg over hva slags innlegg jeg har skrevet så langt på bloggen. Jeg synes jeg er mye frustrert og sint på at ting ikke er sånn som jeg vil det skal være, eller at folk ikke fungerer på en måte som passer meg. Til nå har jeg tenkt at det er naturlig at jeg føler sinne og frustrasjon. Det er ikke gøy å være i nærheten av mennesker som behandler meg på en annen måte enn det jeg trenger.

Jeg har jobbet relativt intensivt med gamle tanke- og handlingsmønstre de to siste årene, og jeg blir stadig mer bevisst hvor mye jeg tror på som ikke nødvendigvis gjør meg godt. Et eksempel er at jeg tror at ingen har lyst til å ta hensyn til hva jeg trenger, noe som fører til at jeg ikke spør om hjelp. Eller så forsøker jeg (ubevisst) å sette den andre i gjeld til meg sånn at han eller hun «må» hjelpe. Det er en rekke lignende tanker jeg har jobbet med i det siste, og alle handler om hva jeg trenger fra andre, og hvordan jeg forventer å bli møtt. Det blir billedlig og konkret, men jeg forestiller meg at jeg per nå består av ti deler tilknyttet dette temaet. Ni deler av meg opererer fremdeles ut fra tanker som handler om at «jeg kan ikke få det jeg trenger, hvis jeg etterspør det blir jeg møtt på en måte som sårer». Det er denne læringen jeg nå prøver å bryte av-lære og om-lære. Kun én av delene opererer ut fra det jeg ønsker at skal bli nye tanke- og handlingsmønstre. Frustrasjonen ovenfor at ting ikke er sånn som jeg ønsker at de skal være handler om at jeg er bevisst hvor jeg vil, jeg jobber for å komme dit, men jeg opplever fremdeles å bli møtt «feil».

Når jeg tenker at det er naturlig å føle frustrasjon når jeg er rundt mennesker som ikke funker for meg, har jeg oversett en annen bit av puslespillet. Jeg har tenkt at frustrasjonsfølelsen kun handler om andre mennesker og at de ikke klarer å møte meg på den måten jeg trenger. Jeg har tenkt at frustrasjonen dukker opp fordi andre ikke lar meg få lov til å være som jeg er. Jeg forventer at andre mennesker kommer til å gi meg negative tilbakemeldinger om jeg er meg selv. Jeg overser de ni delene i meg som en gang i tiden lærte at jeg faktisk ble møtt sånn, og som sitter med følelsen som følger. De ni delene prøver å holde meg trygg basert på hva jeg har lært. Når jeg utfordrer meg selv ved å spørre om hjelp, skaper jeg stress i de ni delene som nå forventer det verste. Allerede når jeg tenker på å spørre om hjelp kjenner jeg det samme stresset, som følge av hva jeg forventer at skal skje. Stresset er et signal til meg om å endre min egen atferd så jeg unngår smerte. De ni delene er i konflikt med den ene som har ny lærdom, og meg som vil at også de ni andre skal lære.

Det er en krevende oppgave for den ene, som har nylig erfart at det går an å bli møtt på den måten jeg ønsker, når den er i konflikt med de ni. Jeg har lyst til å slippe taket i det gamle – at det endelig kan være historie. Jeg har lyst til at de ni skal forsvinne, eller henge seg på den ene. Jeg har lyst til å være fri fra hvordan jeg forventer at folk skal behandle meg. Jeg har lyst til å føle tillit i kroppen når jeg henvender meg til venner for hjelp eller støtte.

Hvis jeg hadde hatt et flere på den ene sin side, hadde jeg kanskje lettere kunne velge bort mennesker som møter meg feil. Per nå tror den ene at den kan få noe bedre, så den drar meg fremover. Brorskapet av ni vil ikke at jeg skal ha det vondt, så de prøver å hindre meg fra å gå fremover. Helheten Meg vil ha nye og annerledes relasjoner, fordi det gjør vondt å måtte holde tilbake hvem jeg er. Samtidig tror jeg ikke helt at jeg kan få det, så jeg føler meg i stor grad på stedet hvil, og det er der frustrasjonen og sinnet dukker i stor grad dukker opp. I rommet hvor forventning og håp møter gammel læring og ny læring, og hvor ulike aspekter med ulike behov må forholde seg til hverandre. «Jeg vil ha, men jeg kan ikke få!»

Underveis, mens jeg skrev, gikk det opp for meg at jeg har en relasjon hvor jeg får akkurat det jeg trenger. Jeg har ett menneske som har lyst til å være der for meg, uansett – som slipper alt hun har i hendene for meg. Det finnes. I øyeblikket det gikk opp for meg, sendte jeg en melding til ei jeg synes behandler meg på en måte jeg ikke ønsker, og avsluttet relasjonen. Det er en innsikt som kommer med skrekkblandet fryd, og frihet. Jeg slipper å frustrere meg over relasjoner som ikke er som jeg ønsker, jeg kan velge noe annet. Det gir meg frihet til å være i mindre optimale relasjoner når jeg har lyst. Jeg må ikke være i de relasjonene hele tiden, fordi det finnes noe annet, og med det er frustrasjonen betydelig mindre. Jeg må ikke. Jeg kan velge bedre, fordi jeg har erfart at det finnes.