Gunhild Archer, counselor

Jeg er utmattet av at jeg føler jeg ikke kan være meg selv. Jeg sloss for å tørre og tillate meg å være sliten, lei meg og sint, istedenfor å holde det inni meg. For hver gang jeg lar være og smile når jeg føler jeg burde, lar være å spørre «hvordan går det?», eller brått avslutter en samtale fordi jeg føler meg utilpass, forholder jeg meg til at jeg forventer det verste. Noen ganger går det bra, men jeg får ofte frykten bekreftet. Jeg kan si «jeg har det ikke så bra» for så å bli møtt med klein stillhet og et «å…», for så at den jeg snakker med går. Eller så er jeg lei meg og uttrykker det med tårer, og blir spurt om jeg vil høre en vits for å bli i bedre humør.

Jeg har ikke lyst til at folk skal bli satt ut når jeg er ærlig om hvordan jeg har det. Og jeg vil ikke høre en vits for å bli i bedre humør. Om en og en halv måned er det juleferie, og jeg tenker stadig mer på hvordan det blir å være hjemme. Behovet mitt for å aksepteres som jeg er, uten at jeg føler det blir det, er hjemme. Det påvirker meg. Jeg vet ikke om jeg orker. Det sliter meg ut hvordan jeg føler jeg ikke kan være meg selv uten at det kommer en eller annen kommentar, som egentlig ikke er ment vondt, men som stikker allikevel… Som, når jeg gir uttrykk for at det ikke føles hyggelig ut å bli kalt kompromissløs, blir møtt med en begrunnelse om hvordan det er positivt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvordan det føles. Jeg vet ikke hvilke ord som beskriver det. Jeg tror jeg føler at det ikke er ment 100% positivt, men når noen sier at det er positivt levner det kun to alternativer (1) jeg tar feil – følelsene mine er ikke berettiget, eller (2) de forteller ikke sannheten 100%, men er ikke klar over det selv. Når vi ikke er enige om hva som foregår kan vi heller ikke finne en god løsning. En del av rollen jeg har når jeg er hjemme er at jeg er kompromissløs, og rollene vi har er fastlåst. Det er ikke rom for å være noe annet. Det er ikke rom for at jeg kan ha endret meg. Eller at måten jeg er på er genuint positiv. Jeg er kompromissløs, overtenkende og overfølsom. Jeg er den som må snakke alvorlig om den minste ting og som ikke klarer å akseptere «at sånn er det». Det går alltid mer penger på mat når jeg er hjemme, jeg er jo så kresen. Det er også slitsomt å forholde seg til at jeg MÅ trene, og at trening ALLTID kommer først (tror det går under kompromissløs biten).

Når jeg snakker med foreldrene mine om bekymringene mine i forhold til å komme hjem blir jeg beroliget med at det kommer til å gå fint. Hvis jeg trenger å trekke meg unna kan jeg gjøre det. Hvis det er noe jeg føler på så kan jeg si ifra. Og hvis det er behov for det kan vi snakke om det. Jeg vet de mener det godt, og det er på en måte fint at de tilbyr løsninger som er gode for meg. Jeg tror det er noen ting om meg de ikke skjønner. For eksempel hvor dårlige grensene mine er. Jeg føler så mye ansvar for å være en så liten belastning som mulig, at jeg ofte ikke lytter til hva jeg trenger. Jeg vet ofte ikke om jeg har behov for å trekke meg unna. Forrige gang jeg var hjemme gikk det relativt problemfritt. Kroppen min tok ansvar og slo av følelsene (ble nummen), så jeg kjente ikke hvordan jeg faktisk hadde det før jeg satte meg på toget til Trondheim. Tårene kom i det toget begynte å kjøre. Først da skjønte jeg at jeg hadde «tatt meg sammen» mens jeg var hjemme.

At jeg kan si ifra hvis jeg føler på noe høres også ut som en veldig betryggende trøst, så jeg føler jeg bør være takknemlig. Jeg føler også jeg bør stole på at de mener det, og at de klarer å gjennomføre det. Det er bare det at årevis med tilbakemeldinger som «må du være så overanalyserende», «jeg orker ikke ha så perfekte relasjoner som det du vil ha», eller «jeg orker ikke grave sånn i det» sitter fast inni meg. Jeg synes jeg har prøvd å snakke mange ganger, uten at det har endt i den typen samtale jeg ønsker og trenger. Det har heller etterlatt en motløs følelse som sier at «uansett hva jeg gjør så får jeg det ikke til». Jeg får ikke til å bli sett og forstått. Jeg synes jeg overreagerer som synes det er så vanskelig å ha en ekte samtale hvor følelsene legges på bordet. «Det er voldsomt så vanskelig du skal være, du har bare valgt feil tidspunkt, eller feil innfallsvinkel, skjerp deg og gi det et forsøk til» – det er hva stemmen inni meg sier. Forrige gang jeg forklarte hva jeg følte til noen fikk jeg høre at jeg var i overkant pessimistisk. Det forsterker følelsen av at jeg tar vel hardt i. Jeg føler jeg må forklare meg. Det blir dårlig stemning hvis jeg står på mitt, så istedenfor å holde på min egne opplevelse, unnskylder jeg for at jeg er negativ, og lover at jeg skal gi det en sjanse til. Samtidig kjenner jeg tydelig hvordan jeg har det inni meg: jeg har lite energi, jeg blir fort irritabel, og jeg begynner enda fortere å grine.

Det er ikke så mye i familien min som gir mening for meg. De sier de vil ha meg hjem, og på en måte skjønner jeg at de er glad i meg. Jeg er også glad i dem. Det gir bare ikke mening for meg at de vil ha meg hjem når jeg føler jeg er til bry med hvordan jeg spiser, hvor mye jeg trener, hvilke typer samtaler jeg vil ha… Det gir heller ikke mening for meg at søsknene mine vil hjem, når de tilbringer mesteparten av tiden hos venner, eller på rommet. Eventuelt snur døgnet og er våkne når alle andre sover. Hvis jeg synes det er hyggelig å tilbringe tid med noen ser det ikke sånn ut, det ser helt annerledes ut. Jeg tror det er derfor jeg ikke forstår. Å være glad i noen ser annerledes ut for meg enn det gjør for familien min. Å være sammen innebærer helt forskjellige ting for meg enn det gjør for familien min. Jeg tror jeg kan skjønne litt av hvordan de fungerer, men forståelsen gjør ikke at jeg fungerer på samme måte. Jeg tror jeg har lav aksept for en del ting jeg tror de andre i familien klarer å godta som «vanlige familiesituasjoner». Aksepten min er lav både fordi jeg tror det går an til å ha det bedre sammen, men også fordi det går hardt innpå meg når det er dårlig stemning. Kanskje jeg er mer sensitiv enn de andre i familien? Det ville i så fall forklart en del.

I tillegg er det så mye historie inni meg som gjør meg ekstremt sår når jeg er hjemme. Jeg reagerer voldsomt på den minste ting. En liten kommentar pirker i en haug episoder fra tidligere, og alle følelsene som ikke har fått mulighet til å luftes tidligere kommer til uttrykk. Alle sammen, på en gang.

Det hadde vært så mye enklere om jeg ikke satte lista så høyt. Eller om jeg følte mindre. Jeg har ikke lyst til å være den som synes ting er vanskelig hjemme. Jeg har ikke lyst til å reagere så voldsomt på ting som intensjonelt ikke er vondt ment. Jeg har ikke lyst til å være den som sier det jeg sier akkurat nå, fordi jeg tror jeg påfører smerte til samtlige hjemme, og det gjør vondt. Jeg har grått ubeskrivelig mange tårer over at jeg gjør Mamma og Pappa vondt gjennom ting jeg sier og valg jeg tar. Jeg har lyst til at det skal være enklere. Jeg har vridd hjernen min alle mulige veier for å finne en løsning som fører til et utfall som føles bra for alle, uten å lykkes. Det vondeste er at NÅ, det siste året, har de kommet mot meg. Nå, etter så mange fånyttes forsøk fra min side… Nå, når følelsen av motløshet og «det er ikke noe poeng å prøve», tar opp så stor plass i meg. Samtidig kjenner jeg også på noe mer. Den lille jenta i meg som lengter etter å bli akseptert for meg, som, uansett hvor mye jeg vil hun skal forsvinne for alltid, håper at aksepten endelig er innenfor rekkevidde. Det er hun som alltid har fått meg til å reise hjem, selv om jeg kanskje burde latt være. Hun er fremdeles inni meg, og hun vil hjem. Det er bare… Hun reiser ikke alene. Hun har med seg hun som ikke tror det kan ordnes, hun som er sint og som trenger at Mamma og Pappa ser det (som samtidig er livredd for å vise sinnet), hun som ikke vil gjøre dem vondt, hun som vil gjøre hva som helst for å gjøre alle fornøyd, hun som øver på å ta hensyn til seg selv, hun som føler seg uelsket, hun som har behov for å snakke om alt som har skjedd, hun som har erfart at det ikke funker å snakke, hun som føler hun bør være noen andre for at det skal være god stemning hjemme, hun som vet tydelig hvem hun er og som vil ha anerkjennelse for styrkene sine, hun som er sterk og sta og som ikke gir seg på tørre møkka… Alle de skal hjem. Jeg klarer ikke forholde meg til kompleksiteten i meg selv. Hvordan skal det gå når jeg tar med det overnevnte reisefølget hjem til noen som tror jeg er kun meg – som ikke har trening i å ivareta en hel rekke ulike følelser og behov?