Gunhild Archer, counselor

For noen uker siden fikk jeg tilbakemelding på at jeg ikke virket komfortabel med å motta. Hun som ga meg tilbakemeldingen sa at hver gang hun fokuserte på meg, for eksempel ved å stille et spørsmål, vendte jeg fokuset tilbake til henne. Hun påpekte det en annen gang også, da hun satt stille og så på meg, uten å si noe. Jeg ble urolig i kroppen og får lyst til å vri meg unna. Ubehaget forsvinner relativt fort i det jeg bryter stillheten og retter fokuset mot henne. Etter disse tilbakemeldingene har jeg tenkt på forholdet jeg har til å motta, både gaver, komplimenter og oppmerksomhet.

Det første jeg tenkte på var hvordan det føles når jeg blir satt i en situasjon hvor jeg blir gitt noe. Når jeg tenker meg om forstår jeg at det ofte føles ubehagelig, uten at jeg helt vet hva som ligger til grunn for følelsen. Etter å ha sittet med følelsen en stund fant jeg fire ulike deler av meg, som alle har ulike meninger om det å motta:

En del av meg blir overrasket fordi den føler jeg ikke er verdifull nok til at noen har lyst til å gi meg noe. Det er som en veldig god, men uforståelig og uvirkelig bekreftelse.

En annen del av meg føler med en gang på hvorvidt jeg har vært snill på forhånd. Hvis jeg får en gave, uten å ha gitt noe på forhånd, føler jeg at jeg skylder den andre å være snill senere. Senere kan være når som helst, uavhengig av om jeg har lyst eller kapasitet til det. Konsekvensen av å si nei er misnøye, og en påminnelse om “men jeg ga deg jo … “. Tyngden jeg kjenner i mellomgulvet kan kun fjernes når jeg gir tilbake, og det jeg oppfatter som «gave-gjeld» opphører. Jeg er ikke veldig bevisst det, men jeg tror jeg føler (svakt, langt inni meg) at den andre venter på å få tilbake. Jeg er mer bevisst at jeg tror det kommer en konsekvens om jeg IKKE gir tilbake.

En tredje del av meg føler at jeg må være mer snill enn den andre så skyldforholdet går i MIN retning. Hvis skyldforholdet går i min retning har jeg «rett» til å spørre om hjelp, og å faktisk få det. Jeg mister overtaket i det jeg er den som får uten å ha gitt på forhånd. Å ha en del av meg som tenker på denne måten betyr at jeg gir med en baktanke. Jeg vet ikke om jeg alltid gjør det, men jeg innser at potensialet er der.

Hvis jeg ikke blir genuint glad for det jeg mottar, kommer det frem en del av meg som er høflig og som vil gjøre andre til lags. Den delen viser takknemlighet. Jeg synes det er vanskelig å vite hva som er mest riktig å gjøre i en situasjon hvor du får noe du ikke blir glad for; jeg vil ikke såre den andre på noen måte, men jeg vil ikke lyge heller.

Jeg har tenkt tilbake for å finne ut hvordan jeg har opplevd at familien min gir. Ved første øyekast husker jeg ikke å ha fått så mye. I dagbøkene fra jeg var yngre enn 15, ser jeg at jeg har fått ting jeg anser som nødvendige, som for eksempel klær. Jeg tror heller ikke de ble gitt som en gave, men jeg har inntrykk av at det ble vektlagt at jeg FIKK det. Jeg husker at jeg pleide å massere Mamma, og at hun da masserte meg. Det tror jeg oftest var et bytte. Jeg prøver å tenke på om jeg har fått komplimenter, og jeg vet jeg har fått bekreftelse på at jeg er flink til å tegne, at jeg er ansvarsfull og flink til å lage mat. Den fineste gaven jeg har fått fra Mamma var da jeg leverte masteroppgaven. Den følte jeg det var veldig mye omtanke i.

Jeg husker at Pappa sa ja til veldig mye, det har han gjort så lenge jeg kan huske. Det jeg ofte føler, er at sier ja for å være snill, ikke nødvendigvis fordi han genuint har lyst. Det er vanskelig å forklare, fordi når jeg gir noe til noen, så føles det ut som om jeg vil, men jeg har erfart at det kan ligge forventninger gjemt inni givergleden. Jeg antar det fungerer på samme måte for andre, at de kan føle at de har genuin giverglede, selv om det kan ligge manipulasjon skjult i det som blir gitt. Med Pappa føler jeg ofte at han blir skuffet hvis noen sier nei når han spør om hjelp. Det pleier å gi meg dårlig samvittighet hvis jeg er den som sier nei. Jeg tenker at jeg burde ha stilt opp, han stiller jo opp for meg. Jeg burde si ja, fordi han sier ja. Jeg burde gjøre… for han, fordi han gjør… for meg. Det er et skyldforhold.

Da jeg leste i dagbøkene mine fant jeg flere episoder Pappa han har sagt ja til noe, uten egentlig å være i fysisk form til og gjennomføre. Resultatet har vært at han begynte å grine. Jeg husker to av episodene, og jeg husker hvor ansvarlig jeg følte meg. Det var mitt ansvar å gjøre alt jeg kunne for at han skulle ha det bedre. Jeg skjønner nå at det egentlig ikke er mitt ansvar som barn, det er hans ansvar som voksen, å si ja eller nei basert på om han har lyst, og kapasitet til. Jeg er helt sikker på at det finnes forklaringer, mer eller mindre bevisste, på hvorfor han valgte å overkjøre seg selv. Jeg mener at det er hans ansvar å bli bevisst hvordan han fungerer, så han kan ta et bevisst valg i forhold til hvordan han vil bruke sitt eget “ja” og “nei”. Det gjør meg vondt enn godt å si ja til noe han ikke er i fysisk stand til å gjennomføre, ende opp i tårer, for så å etterlate meg følende ansvarlig. Det gir også et veldig sterkt skyldforholdet, når offeret hans er så stort. (Jeg gjør akkurat det samme selv, ofrer meg for andre fordi jeg tror det er den eneste måten å få dekket behovene mine på.)

Når jeg tenker på gaver jeg har fått av venner og kjærester etter jeg ble voksen husker jeg ganske mange gaver jeg føler har vært genuine. Jeg synes mange nære venner og kjærester har vært veldig omtenksomme. Jeg har sittet igjen med følelsen av at de har fulgt med på hvem jeg virkelig er. Gaven virker gjennomtenkt og personlig. Jeg har allikevel følt følgende:

Jeg må være en bedre venn/kjæreste og gi noe som er enda bedre. Hvis de gir en bedre gave enn meg, så er ikke jeg den beste personen de kan ha, og hvis ikke jeg er uvurderlig kan de velge noen andre. Hvis ikke jeg er den beste på alt for den aktuelle personen, hvorfor skal de gidde å bruke tid på meg?

Jeg føler at jeg skylder noe hele tiden, jeg kan liksom ikke hvile i at jeg har fått noe.

Etter å ha fått beskjed av en av mine næreste venner om at han ikke liker å få ting, skjønte jeg at det er noe som skurrer når det gjelder mitt eget forhold til å gi. Jeg vil at den andre skal bli glad – det er vel naturlig… Jeg føler meg forvirret rundt hele gave-konseptet akkurat nå, men jeg tror det er naturlig å ville glede andre. Manipulerende motivasjon handler kanskje mest om hvorvidt jeg har en skjult agenda i tillegg til giverglede? Hvis jeg tenker videre på spørsmålet “hvorfor liker jeg å gi?” finner jeg: Jeg har lyst til at personen skal føle seg verdsatt. Jeg vil at den andre skal vite at jeg liker han eller hun. Jeg vil være en god venn (en god venn setter pris på vennene sine ved å gi). Jeg vil være så snill at den andre ikke kan gå fra meg. Det er en stemme inni meg som skriker «se at jeg er glad i deg da, ser du ikke hvor mye du betyr for meg!». Den er fremme særlig i relasjoner som er veldig nære. Den sier også «ser du ikke at jeg er glad i deg, hvorfor er ikke du glad i meg, jeg gir deg jo ting hele tiden, hvorfor hjelper det ikke å gi deg ting?!». Jeg begynner å forstå at jeg trenger at den andre tar imot det jeg gir. I det de tar imot, og skyldforholdet er etablert, kan jeg få dekket mine behov. Hvis jeg ikke oppnår det jeg ønsker ved å gi, tror jeg at den andre ikke er glad i meg. For eksempel: jeg gir gaver til den jeg er kjæreste med. Den skjulte intensjonen min er at han da står i gjeld til meg, og jeg vil ha gjelden innfridd i kvalitetstid og oppmerksomhet. Når han ikke vil ha gaver, og jeg ikke kan få kvalitetstid og oppmerksomhet, tror jeg det betyr at han ikke er glad i meg. Det blir ekstremt viktig at han tar imot gaven jeg gir, hvis ikke havner jeg i emosjonell krise. Så mye for “jeg har bare genuint lyst til å gi deg en gave, jeg har ingen baktanker, lover”.

Hvis jeg kan lage min egen definisjon på en gave tror jeg den hadde vært noe lignende dette: en gave skal være noe man gir av glede, fordi man vil uttrykke positive følelser for den andre. En gave er en bekreftelse på positiv affeksjon, og gis uten forventning. Det er kanskje umulig og ikke ha forventninger… Kanskje definisjonen må inneholde at forventningene skal være kommunisert.