Gunhild Archer, counselor

Etter å ha holdt på med daglig deling, innsjekk og føling i en julekalenders tjuefire luker, har jeg oppdaget noe nytt. Jeg har egentlig oppdaget flere nye ting, men det jeg har tenkt mest på siden den siste luka, handler om skalaen fra det uakseptable til det akseptable. Julekalenderen var en øvelse i å ta mer plass. Den handlet også om å tillate meg og være mer av meg selv. Etter å ha lagt ut den siste luka, begynte jeg å se tilbake på de tjuefire dagene, med intensjon om å bli bevisst hvordan erfaringen har vært, om jeg har tilegnet meg ny innsikt og så videre. Det som slår meg er hvordan jeg føler meg stadig mer komfortabel med å dele hva jeg føler, så lenge det er relativt akseptable følelser. Sårethet for eksempel, og tristhet. De er ikke enkle for meg å uttrykke, men de er enklere enn for eksempel grensefølelser. Jeg tenker da på blant annet irritasjon, frustrasjon og sinne. Eller kraft. Jeg hadde et innlegg hvor jeg skrev at jeg følte meg sterk – rå, og det var mer ubehagelig å legge ut enn mange av de andre innleggene. Jeg har tenkt mye på hvorfor det er annerledes å dele sinne enn tristhet? Hva handler det om? Den enkleste forklaringen jeg kommer på handler om at tristhet er ufarlig. Det er en «rolig» følelse. Sinne derimot, det kan være en angripende følelse, den tar mer plass, den sier noe om hva som er uønsket. «Jeg likte ikke at du sa …», «jeg meg sint fordi du gjorde…», eller «kan du slutte!». Hvis jeg er opphav til en annen person sin negative følelse, er det veldig vanlig for meg å tro at jeg har gjort noe feil. Fordi jeg da blir redd for konsekvensen, er det lett for meg å gå i forsvarsposisjon. Jeg antar dette gjelder for de fleste, og ikke bare for meg. Det betyr at den som er såret og som trenger å bli hørt, selv om behovet kom til uttrykk som sinne, blir møtt med angrep. Det er det jeg er redd for, og det hindrer meg å uttrykke grensefølelser. Alle følelser som er i «sinne-kategorien» er følelser som, for meg, regnes som uakseptable.

Skulle jeg finne på å uttrykke de uakseptable følelsene tror jeg at jeg er en dårlig person, at jeg oppfører meg som en drittunge, jeg er umoden, ute av stand til å se den andre sitt perspektiv, jeg er irrasjonell, slem, hevngjerrig, bitter, kranglete, jeg har lyst til å lage kvalm, jeg vil ikke oppføre meg… Det er ikke komfortabelt, men jeg har begynt å se at det er deler inne i meg som vil såre. De vil påføre smerte. De er ordentlig sint. De vil knuse, ødelegge, rasere. De vil provosere og teste grenser. De er barnet som i vilt sinne kaster lekene i veggen. De er barnet som holder vasen i hendene, truer med å slippe, som får et formanende blikk fra mamma… For så å slippe. De er ungen som, fordi noe føles urettferdig, tar igjen. River leken ut av hendene til den andre, lugger og dytter. Dette er meg, men jeg har lagt lokk på det.

Jeg har innsett at de uakseptable er en del av meg. Det er virkeligheten. Jeg tror jeg har følt på det tidligere, men fordi jeg har vært så redd for denne siden av meg har jeg lukket øynene. «Good old fashioned denial.» Jeg tror jeg har vært i krig med de uakseptable, mens jeg lukket øynene, for noen dager kunne jeg kjenne at de presset seg opp til overflaten. Det var øyeblikk hvor jeg ble jeg fylt av raseri. Det eneste jeg har hatt lyst til når raseriet kommer til overflaten, er å agere på følelsen. Ja, jeg snakker om å skade andre. Kniv i hjertet type skade. Det har vært ubehagelig og skremmende.

Nå kjennes det ut som om jeg har aksept for at jeg har dette inne i meg. Ikke at jeg synes det er kult, og jeg klarer ikke «å elske det», som jeg føler er det rette å gjøre, men jeg ser at det er der. Jeg har landet i realiteten. Med det, kommer en annen holdning til følelsene. Nysgjerrighet for eksempel. For første gang kjennes det også ut som om jeg synes det er greit å uttrykke det. Jeg merker at jeg faktisk ikke trenger å knivstikke noen i hjertet, det føles plutselig greit å skrive ut raseriet. Eller å fortelle om det til noen. Jeg føler meg også mer villig til å lytte til hva de vil uttrykke, kanskje også å respektere hva de trenger. Vanligvis har raseriet vært så stort at det eneste trygge for meg har vært å trekke meg unna, fordi jeg blir redd for at jeg skal eksplodere. Samtidig har jeg følt meg som en dårlig person som distanserer meg – fokuset har vært på hva den andre synes. Nå kan jeg i større grad trekke meg unna og føle at jeg ivaretar behovet til den sinte delen av meg. Fokuset mitt er i mye større grad på meg selv; at det er både greit å føle på raseriet, og å respektere at det trenger avstand. Jeg er ikke i konflikt med meg selv på samme måte. Det er godt å behandle meg selv med økt forståelse og aksept heller enn dømming. Det er godt å heller tenke «det er greit å føle raseri, det er en vanlig del av det å være et menneske, de som skal være i livet ditt kommer til å være glad i deg uansett, og de kommer til å ville forstå» enn «du burde ikke føle dette, se hva du gjør, du ødelegger alt».

Tenk om alle har ulike versjoner av de uakseptable. Det er noen som ikke klarer å holde de inne… De sprekker, og så blir de stemplet. Utilregnelig. Aggressiv. Dramatisk. Gæærn. «Gikk amok.» Hvis alle har de utilregnelige, men de ikke synes hos de fleste, hvor er de? Jeg tror de er skjult, dyttet ned, lagt lokk på, forsøkt kontrollert. At de er unnagjemt, er det ikke nettopp dét som muliggjør at det sprekker. «Holde igjen, holde igjen, holde igjen, holdigjendakomigjen! … » Jeg tror det hadde vært bedre hvis alle følelsene kunne blitt søkt forstått. Og ivaretatt. Og normalisert. Er ikke alle følelser egentlig normale? Hvis noen slår deg, er det ikke vanlig å føle sinne, kanskje raseri, og kanskje også «jeg vil ta igjen»? Jeg har inntrykk av at mange ville sagt at «ja, det er kanskje vanlig, men vi kan ikke la disse følelsene styre, hvordan blir verden seende ut da?». Hvem sa noe om å la følelsene styre? Jeg snakker om å tillate følelsene og bli følt i, og å finne et uttrykk som er hensiktsmessig, som ikke skader noen. Og jeg snakker om å være der for hverandre i de følelsene. Sammen.