Gunhild Archer, counselor

Jeg har så ekstremt vanskelig for å tillate meg og være sint. Det kan koke inne i meg, men jeg sier ingenting. Jeg viser ingenting. Vanligvis trekker jeg meg unna, i frykt for hva sinnet kan gjøre om det slipper ut. Noen ganger når sinnet kommer, og jeg skjønner at jeg skal sette en grense, eller si ifra om en preferanse, gjør jeg alt jeg kan for å holde det tilbake. Myk, tenker jeg. Vær myk. Forståelsesfull. Tenk på hva den andre trenger. Vær det den andre trenger.

Det er det jeg driver med nesten hele tiden. Jeg tenker på hva den andre trenger. Hvordan kan jeg være der på en måte som er riktig for den andre. Hvordan kan jeg gjøre meg selv til en person som alltid stiller opp på den rette måten, sånn at den andre aldri blir misfornøyd og går. Jeg prøver, og prøver, og prøver, og allikevel går folk fra meg. Metoden min fungerer ikke.

Kompisen min gjennom fire år sluttet å snakke med meg. Vi har ikke snakket sammen på et helt år. I løpet av tiden vi var venner har jeg etterspurt betryggelse flere ganger, og han har gjentatte ganger sagt at han skal si ifra hvis det er noe. Og så slutter han å snakke med meg. Hæ? Hvordan gir det i det hele tatt mening, etter å ha sagt han skal si ifra? Sykt lite hyggelig. Hva f er vitsen med å betrygge meg om noe han ikke har tenkt og holde? Tulleløfte.

Den nyeste venninna mi, som gang på gang har sagt at hun ønsker å være venner for alltid, og som har sagt, utallige ganger, at hun kommer til å jobbe for at det skal fungere mellom oss… I går sa hun at hun ville ut av relasjonen. Jeg ble slått opp med. Hva f. Hva f er vitsen med å stole på folk når de uansett gir seg når det blir vanskelig – når jeg er meg? Jeg føler jeg har gått inn i nye relasjoner gang på gang på gang de siste årene, fordi jeg tenker at det ikke funker å IKKE prøve, og så skjer dette. Brudd.

Jeg ER så lei av å prøve. Jeg er så SYKT lei av å forsøke og forstå, å lytte, å være myk, å ta hensyn, å si ifra på «riktig» måte… Det er så ekstremt mye fokus på å bekrefte følelser i miljøet jeg tilbringer mest tid. Lytte, søke forståelse, validere, virkelig se og føle den andre… Det er ikke plass til hele meg. Jeg har tusen deler som IKKE er sånn. Ja, jeg har også deler som er sånn, og ja, jeg ønsker at verden skal være et bedre sted. «Det begynner med meg», tenker jeg. «Jeg kan ikke klage på andre hvis jeg ikke er bedre selv», det tenker jeg HELE tiden. Jeg gir meg aldri lov til å være menneskelig, vanlig, en mindre god person. Jeg klarer ikke gi slipp på snill-identiteten.

Det er så helt umulig for meg å være «som alle andre». Jeg skammer meg over hvor mye dømming jeg har. Vanlig. De som sårer andre, de som aldri tenker seg om, de som bare bryr seg om seg selv – jeg hater de! Verden hadde vært tusen ganger bedre om de bare kunne se hva f de holdt på med – hvordan de behandlet andre. Det er umulig for meg å tillate meg selv og være noe av dette, jeg hater meg hvis jeg er sånn. Hvorfor skal ikke alle andre også hate meg? Tanken på å IKKE få det jeg vil, etter å ha oppført meg «vanlig», for så å få høre at jeg kan for det selv – jeg krymper meg bare ved tanken. «Det er ikke rart du ikke får det som du vil når du oppfører deg sånn», etterfulgt av titusen føringer for hvordan jeg BØR oppføre meg for å få det jeg ønsker: «men du skjønner jo at de ikke vil fordi…», «men de føler sikkert at…», eller «kanskje de bare har en dårlig dag». Dette er læring. Det er noe jeg har erfart tidligere som er dypt inngravert. Jeg har fått beskjed om å se den andre sitt perspektiv, istedenfor å få bekreftet MITT perspektiv. Jeg sier ikke at jeg ikke skal se den andre sin side. Jeg tror det er nødvendig å lære og forstå den andre fra man er barn om man ønsker gode relasjoner som voksen. Det jeg vil er at MITT perspektiv skal bekreftes først.

Det er greit å føle det jeg føler. Det er naturlig å føle det jeg føler. Jeg forstår at jeg føler som jeg gjør. Det er ingenting galt med deg. Det er lov å føle. Jeg har ikke gjort noe galt.

Tenk det. Når noen ikke lenger vil være venner med meg så betyr det ikke at jeg har gjort noe galt. Det kan være tusen grunner til at de har lyst til å bryte ut av relasjonen, og ingen av dem trenger å handle om meg. Det er ingenting jeg trenger å gjøre annerledes for at de skal bli værende i relasjonen. Og JA, det er greit å være sint. Det er greit å være såra, å ha lyst til og ta igjen, å ønske den andre vondt, det er lov til å sørge… Det er greit. Jeg er perfekt som jeg er. I min for-mye-het. Og jeg er mye. Jeg er mye nede i mitt eget mørke. Jeg er sta og egenrådig. Jeg er krevende. Jeg trenger mye. Jeg er ofte revet mellom motpoler, og vil samtidig som jeg ikke vil. Jeg krever tilstedeværelse. Jeg vil snakke dypt. Jeg vil vite alt. Jeg er intens. Jeg gir meg ikke før jeg skjønner. Jeg blir vanskelig når jeg ikke når frem. Alt det er meg. Hvis ikke du har lyst til å ha det i livet ditt, fuck off med å love noe som helst.