Gunhild Archer, counselor

En ting jeg virkelig kunne ønske, som hadde gjort at jeg følte meg tryggere, var hvis folk var villig til å legge merke til sine egne reaksjoner. Jeg tenker da på reaksjoner som dømming, skyve folk unna, å le av eller å latterliggjøre, vonde ord og så videre. Eller mindre åpenbare vonde måter å bli møtt på, som «det er ikke noe å være redd for» (jeg klarer ikke være tilstede med følelsene dine), «men tenk på alt det positive» (jeg synes du skal være et annet sted enn der du er), eller «du overtenker, det kommer ikke til å bli så ille som du ser for deg» (jeg forstår deg ikke). Jeg kunne ønske folk både ville legge merke til sine egne reaksjoner OG finne ut hva de handler om. Ansvar. Jeg tror det er et ord som beskriver hva jeg ønsker. Jeg vil at folk skal ta eierskap for det som er deres.

Det er flere ganger i det siste at jeg har skrevet ting jeg vil legge ut på bloggen, men jeg holder igjen. En del av meg tror jeg sårer foreldrene mine om jeg er ærlig om hva min oppfatning av situasjonen er. I det jeg skriver, hører jeg en stemme inne i meg si at jeg overreagerer. I følge stemmen er jeg pysete som ikke gir det et forsøk. Jeg har tilstrekkelig antall erfaringer til å vite at jeg ikke overreagerer – det er en reell frykt. I det jeg sier «dette er hvordan jeg føler – dette er hvordan jeg forstår situasjonen», kan den andre oppfatte det på veldig mange måter. Om jeg sier «det sårer meg når vi ikke kan snakke om det som virkelig foregår» kan den andre høre «du gjør aldri noe riktig», for så å møte meg med «men jeg kan ikke drive og overanalysere alt hele tiden!». Hvis personen hadde vært observant sine egne følelser, samt tatt eierskap, kunne han eller hun heller formidlet «jeg føler ikke jeg strekker til i relasjonen vår, jeg vet ikke hva du trenger og det gjør vondt at jeg ikke klarer å møte deg riktig». Dette er en åpning, vi kunne fortsatt samtalen og kommet nærmere hverandre.

Hvis jeg er helt ærlig med meg selv så tror jeg dette handler mest om at jeg er redd for å såre foreldrene mine. Eller søsknene mine. Det er en del av meg som ikke lenger har lyst til å dele. Det føles ut som om jeg velger mellom meg selv og dem. Jeg har ikke lyst til å gjøre dem vondt. Så spør jeg meg selv om det å holde igjen er den mest hensiktsmessige måten å være i verden på. Skal jeg tie om hva jeg opplever, hva jeg føler, og hva jeg tenker? På den andre siden; skal jeg snakke om absolutt alt? Jeg vet ikke hvor balansen er, men jeg tror det er opp til hver enkelt. Den delen av meg som vil forandre verden til noe bedre, synes ikke det fungerer at man holder ting inne. Jeg vet godt hvordan det er å være redd for og være ærlig, jeg er redd hele tiden. Og jeg vet det er noen ting jeg har inne i meg som ville blitt dømt hard om jeg var ærlig om det. Frykt gjør at jeg holder det inne i meg. Det er synd. Resultatet, for min del er at jeg føler meg alene, jeg ikke får hjelp til å finne ut av ting, og jeg har ingen som støtter meg. Hvordan kan uakseptable følelser eller handlinger noen gang endre seg om man må holde det skjult?

Jeg tror jeg snakker meg bort, det er temaer som går inn i hverandre, og jeg har mange meninger om alle temaene. Nå er jeg tilbake i ønsket om at jeg folk ville ta ansvar og eierskap for hvordan de reagerer. Jeg har lyst til å fortsette og snakke om det som er inne i meg. Samtidig har jeg ikke lyst til å gjøre foreldrene mine vondt. Jeg tror de kommer til å slutte og være glad i meg om jeg gjør det. Det hadde gitt meg trygghet om andre mennesker ville være der for foreldrene mine. Det ville gjort meg tryggere om jeg kunne fortelle min historie, uten at personer jeg snakket om ble dømt av andre. JEG er også redd for å bli dømt.

Jeg leser en bok om overgrep (jeg har lest to, jeg er på den andre nå), og jeg tar meg selv i å tenke dårlig om overgriperen. Hva slags mennesker er det som gjør noe sånt, tenker jeg, med et tonefall som oser av «du er svak som ikke tar tak i problemet før det går for langt». Så tenker jeg at det har en forklaring at de gjør som de gjør. Jeg mener ikke at det er greit, på ingen måte, men jeg skjønner ikke hvordan det skal gjøre det noe bedre å låse dem inn i fengsel heller. Eller å tenke dårlig om dem. Eller å fryse dem ute. Det hjelper ikke meg og mine uakseptable deler å motta negative konsekvenser. Det eneste jeg tror hjelper er å forstå og å bearbeide. Mine uakseptable har jo også en forklaring. Jeg mener at vi trenger å åpne hjertene våre for hverandre og det vi bærer på.

Når andre mennesker, for eksempel foreldrene mine, tar ansvar og er der for seg selv, da forteller de meg gjennom handling at det ikke er mitt ansvar å være der. Er det noe jeg har lært, er det at jeg ikke rår over andre, så jeg tror det eneste jeg kan gjøre er å velge det som er rett for meg. Oppgaven min vil deretter være å tørre og føle på «det er vondt at de har det vondt» og «jeg føler meg slem, ingen liker slemme mennesker, de kommer til å gå fra meg». Dét er mitt ansvar. Min oppgave er ikke å leve på en måte som gjør det minst mulig ubehagelig for dem.

Her er hvor jeg er: jeg er redd. Jeg vet at det er meg som til syvende og sist må ta valget om å være meg selv. Jeg vet det er meg som må tåle å føle på konsekvensen. Det handler ikke om å presse meg ut i det. Det handler om at jeg er der jeg er, og der jeg er, er det frykt. Det er også veldig mye ansvar for at andre skal ha det bra. Jeg vil ha betryggelse på at jeg kan være meg selv og at ingen går fra meg. Det er greit å ønske at andre skal støtte meg. De må ikke, men det er en konsekvens om de velger å la være – relasjonen kommer til å endres.

Jeg føler jeg gjentar meg selv, men jeg sier det allikevel. For at jeg skal ha det godt i en relasjon trenger jeg at den andre bidrar til å skape trygghet. Jeg føler meg trygg når jeg vet at den andre klarer å ta imot følelsene mine. Det betyr at når jeg er sint for noe så må jeg kunne komme til personen som har såret meg, og så må jeg få lov til å uttrykke at jeg er sint. Personen må også tåle at jeg er dritredd for å vise sinnet, og at jeg kommer til å være i ekstrem konflikt i meg selv. For å møte meg rett tror jeg at den andre må være noenlunde bevisst seg selv, noe som igjen krever vilje til å rette blikket innover. Samt vilje til å føle. Jeg føler meg slem som stiller krav på denne måten. Det er så vanvittig mye å kreve synes jeg. Jeg vet hvor krevende det er å møte seg selv. På den andre siden… Skal jeg gi opp det jeg ønsker for å skåne den andre fra potensielt ubehag? Skal jeg ta fra den andre kraften han eller hun har til å ta handling i eget liv, for det er det jeg gjør. Når jeg ofrer meg selv for at den andre skal ha det bra, viser ikke det at jeg mangler tiltro til at den andre klarer å gjøre noe med egen situasjon?

Til syvende og sist handler det kanskje om perspektiv. Det er vondt å velge bort seg selv, og det er vondt om det å velge seg selv fører til at man mister andre, så hva er det som har holdbarhet gjennom et helt liv?