Gunhild Archer, counselor

Intensjonen min er ikke å definere eller å diagnostisere. Jeg ønsker heller ikke å dømme. Selv om jeg noen ganger er sint på foreldrene mine, prøver jeg ikke, gjennom det jeg skriver, å vende noen mot dem. Jeg ønsker heller ikke såre dem. Jeg tenker høyt hovedsakelig for å få klarhet omkring meg selv, eller for å uttrykke hva jeg føler. Det er ikke til å komme utenom at det vil berøre de jeg er i relasjon med. Hva jeg føler og uttrykker sier ikke noe om en annen person sin verdi, selv om jeg skjønner at man lett kan føle det sånn. Jeg ønsker for menneskeheten at alle kan øve på medmenneskelighet fremfor dømming – jeg tror det er viktig om vi skal kunne være ærlig om vår personlige opplevelse, og jeg tror det er essensielt at vi kan vise alt vi er.

Jeg tror jeg faller under definisjonen «codependent». Det er en stund siden jeg hørte begrepet for første gang, men jeg har tenkt mye på det siden. Jeg har sett på flere lister som beskriver ulike karakteristikker ved en «codependent», og jeg huker lett av 80%, minst. Det som gjør meg veldig forvirret er idéen om at narsissistiske foreldre ofte skaper barn som er «codependent». Jeg klarer ikke helt skjønne at en av foreldrene mine går under definisjonen narsissist. Det var først da jeg hørte noen snakke om selvoppofrelse i samme kontekst, at jeg begynte å kjenne meg igjen.

Når jeg leser om «codependency» nevner de mye jeg føler er riktig for meg. Hvis man vokser opp med en utilgjengelig eller upålitelig forelder, er det vanlig for barnet å ta rollen som omsorgsperson. Det innebærer at barnet setter den voksne før seg selv. I tillegg er det vanlig at barnet undertrykker sine egne følelser og behov. Det er en beskrivelse av meg – jeg setter andre foran meg selv, og undertrykker hva jeg trenger som en ren ryggmargsrefleks. Når man blir eldre synes læringen på flere måter. Jeg har blant annet lest at det er vanlig å bli bitter når ens egne behov ikke blir anerkjent. Selv om det svir å innrømme det så stemmer det. Det stod også at det er vanlig å reagere relativt kraftig når man føler seg skuffet. Igjen – der har du meg. Jeg sier ingenting, jeg trenger ingenting og jeg har ingen behov, helt til jeg føler meg tilstrekkelig overkjørt og blir veldig sur veldig fort. Jeg trekker meg unna, svarer ikke på meldinger, eller i verste fall later som om alt er fint utenpå, men tenker dritt inni meg.

Spørsmålet jeg da sitter med er; hvem av foreldrene mine (hvis ikke begge) faller i kategorien narsissist? Jeg kjenner det kommer opp motstand når jeg tenker på det. Narsissist er et skjellsord. Jeg synes uansett ikke noen av foreldrene mine passer inn i den mest vanlige definisjonen av en narsissist. Men så var det også poenget i diskusjonen jeg hørte – at det finnes ulike typer, hvor den ene kjennetegnes ved å være selvoppofrende. Det er Pappa. (OG det er meg.) Jeg kjenner det dukker opp skam. Jeg legger så veldig mye av selvverdet mitt i at jeg er en god person som gir, hjelper, støtter, alltid er der, og som setter andre først. Når disse tingene beskrives som selvoppofrende høres det negativt ut. Martyr… Det har en negativ tone til seg, på samme måte som begrepet narsissist. Kanskje jeg også kjenner på det fordi jeg vet hvordan det er for meg å være i nærheten av Pappa når han er i martyr-mønsteret. Det er ubehagelig. Jeg har ikke lyst til å være en person som gir andre ubehag, da er jeg jo en dårlig person.

Når Pappa er i selvoppofrelsesmønsteret føler jeg at jeg må gi han det han vil ha. Han er jo alltid snill mot meg, så jeg føler jeg skylder han. Det går liksom ikke an å få snillhet og gi tilbake med slemhet. (Det har jeg ikke sett før nå, men jeg definerer mine preferanser, som kan sees som grenser, som slemhet.) Jeg vil at Pappa skal være fornøyd. Hvis jeg sier nei får jeg følelsen av at han blir skuffet. Jeg gjør det samme selv; jeg er snill mot andre fordi jeg ubevisst tenker at det skaper et skyldforhold, som igjen betyr at jeg er sikret at de stiller opp for meg senere. Dette er manipulering. Jeg tror det er en vanlig metode å anvende om man har lært at man ikke kan få behovene sine dekket ved å spørre direkte.

Det er så komplekst. Pappa er selvoppofrende. Jeg har lært å være selvoppofrende. Hvis dette gjør Pappa til en narsissist, så må jeg også være det. Om jeg er «codependent», må det bety at Pappa er det også, tror jeg. Jeg er forvirra. En ting jeg ser er hvordan det å opptre selvoppofrende kan defineres som egoistisk. I det jeg hjelper noen andre med intensjon om å skape et skyldforhold, da handler det om mine behov. Det har en helt annen energi enn om jeg hjelper noen fordi jeg har lyst.

I hele dag har jeg forsøkt å tenke tilbake til situasjoner hjemme, for å se hva jeg finner. Jeg husker mange situasjoner hvor Pappa ikke var i godt humør. Jeg tror jeg har vært kontinuerlig i observasjonsmodus for å finne ut hva jeg kan si eller gjøre som (1) ikke forverrer, eller (2) forbedrer, humøret hans. Jeg vet ikke helt hvordan det «burde» sett ut. Det er vanlig at foreldre er i dårlig humør, det er greit. Alle kan ha følelsene sine. Det er også greit å ønske og være der for den som har det kjipt. Det som ikke er greit er at jeg som barn neglisjerer meg selv for å være der for Pappa. Jeg tror det sunne hadde vært om han på en eller annen måte tok eierskap for sitt eget humør. På den måten hadde jeg sluppet å føle meg ansvarlig. Jeg husker at jeg har forsøkt å spørre om hva som har skjedd, men jeg har sannsynligvis gått for fort frem. Rett til løsningen, uten å lytte til hva han føler, som har ført til at han satte seg på bakbeina, som igjen ga meg følelsen av avvisning. Jeg tenker nå at mye kunne vært annerledes om jeg hadde visst hvordan jeg skulle tillate følelser. Validere. Ironien er at det var Mamma og Pappa som skulle lært meg dette. Jeg forsøkte å være voksen, mens jeg enda var et barn, for foreldre som skulle vært voksne, men som på mange måter fremdeles var barn.

Det er lett å forstå at foreldre gjør sitt beste med det utgangspunktet de har. Det er vanskelig å vite hva du ikke vet. Jeg vet at JEG har gjort så godt jeg kan. Jeg vet også at det har såret både meg og andre, så jeg er fristet til å si at det ikke har vært godt nok. Det HAR IKKE vært godt nok – det må gå an til å si det. Alt kan ikke være godt nok. Det betyr IKKE (lærer jeg nå) at verdien til den som sårer synker. Det betyr ikke at den sårede er mindre glad i den som såret. Jeg tror kanskje det hovedsakelig betyr at man må finne forståelse for hva som skjer, og hvis man vil opprettholde en god relasjon må man snakke sammen. Alle fortjener å bli sett, hørt og følt. Alle fortjener å bli forsøkt forstått. Jeg synes jeg fortjener det når jeg fucker opp. Jeg synes også at Mamma og Pappa fortjener det når de fucker opp. Ikke nødvendigvis fra meg, i hvert fall ikke akkurat nå, men fra noen i det minste. Jeg føler jeg har prøvd å forstå så lenge, uten å nå frem. Hver gang jeg gir noen muligheten til å være ærlig stiller jeg meg sårbar til en viss grad. Når noen avviser invitasjonen sårer det. Det minner meg på noe jeg har lært tidligere. Man må VILLE bli sett. Det er sårbart å vise hva man egentlig føler. Jeg forstår at man velger tryggheten det gir å holde seg skjult. I min erfaring gjør det å holde seg skjult også vondt.

Hver gang noen velger trygghet fremfor sårbarhet, umuliggjør de en ekte relasjon, og det er dét jeg vil ha. Jeg mistrives i relasjoner hvor jeg snakker med noen sin fasade, det føles som et spill. Jeg er i interaksjon med hvem personen tror han eller hun må være for at jeg skal like dem, IKKE hvem personen virkelig er. For meg er det ikke et poeng. Det er ikke det jeg ønsker, noe jeg synes er sykt vondt å innrømme ovenfor meg selv. Jeg VET at det er enkelte personer jeg ønsker å ha i livet mitt, som ikke ønsker å vise noe annet enn fasaden. Å være ærlig om at disse relasjonene ikke er holdbare lenger… Det er noe av det vondeste.