Gunhild Archer, counselor

Jeg vet det er deler av meg jeg ikke vet om, og jeg er noen ganger nysgjerrig på hvem de er. Da jeg gjorde skyggearbeid tidligere i dag møtte jeg på en ukjent del jeg har lyst til å fortelle om. Vi hadde sittet i et minne, med følelsen av at jeg ikke ville se hva som foregikk, ganske lenge. Ventingen var kun avbrutt av svimmelhet og følelsen av at jeg forsvant ut av meg selv. Jeg begynte å bli frustrert fordi vi ikke kom noe sted, og jeg hater følelsen av å være nære en ny innsikt som jeg vet kommer til å være betydningsfull, men så er det noe i meg som holder igjen. I det jeg delte dette med henne, så jeg plutselig meg selv utenfra. Jeg så en linje bli trukket skrått gjennom meg. Fra et sted i nærheten av den høyre skulderen min, ned mot den venstre foten. Den høyre delen av kroppen inneholdt mørke. Følelsen av en skummel og innestengt kjeller uten lys, en sånn kjeller du vet det har skjedd noe i, og det gjør deg på vakt. Den venstre siden av meg inneholdt lys, følelsen av hjem, tryggheten i å kunne sitte på fanget til mamma mens hun leser bok for deg. Det var følelsen av omsorg, tilhørighet og ubekymret barndom.

For å finne ut mer om meg selv, ble jeg spurt om jeg ville gå inn i først det mørke perspektivet, og så i det lyse. Det er en rar følelse å intensjonelt gå inn i et perspektiv. Det er litt som å gå inn i en dampbadstue. Du kjenner varmen bre seg i kroppen, hvordan huden føles varmere enn resten av kroppen, og du kjenner hvordan du puster inn fuktighet, ned gjennom halsen og inn i lungene. Sånn føltes det for meg da jeg gikk inn i det mørke perspektivet. Gradvis kom følelsene mer og mer tydelig inn i kroppen, til jeg var oppslukt og begynte å grine. Jeg kunne se at jeg var mørk. Jeg manglet hud noen steder, jeg hadde åpne sår og holdt på å revne. Følelsen av å være så stygg at jeg aldri kunne vise meg ute satt hardt i kroppen. Vissheten om hvordan jeg så ut – umulig å elske, og overbevisningen om at jeg kom til å bli sett på med avsky. Folk kom til å rygge unna. Bare ved å forestille meg at noen så meg, fremkalte følelsen av at de trakk seg unna. Deretter følelsen av det vonde tomrommet som blir værende når noen har trådd vekk. Følelsen av absolutt ingen tilknytning til noen i hele verden, bare masse tomt rom. Jeg følte meg som en byrde om jeg skulle be noen om å elske meg når jeg var så mørk. Det ville koste for mye av den andre. Jeg var ikke villig til å risikere å gå ut i lyset – å vise meg, ikke når jeg så ut som jeg gjorde.

Jeg ble spurt om det var noe jeg hadde behov for, som kunne gjøre det bedre. Som voksen og meg selv, tenker jeg at jeg aldri kan ha en garanti fra en annen person. Det er risiko ved å åpne seg. Den andre kan ikke forutsi hvordan han eller hun kommer til å reagere, det blir et totalt urealistisk krav fra min side. Den mørke delen av meg hadde ikke dette perspektivet. Hun sa, gråtende, at hun hadde behov for noen som ikke snudde ryggen til, men som ble værende. Og de måtte utlyse genuin kjærlighet og et ønske om å bli. Hun hadde ikke råd til å vise seg selv for noen for så å bli avvist, eller sett på med avsky. Det ville bekrefte det hun allerede visste – at hun var for stygg til å høre til, og at det var umulig å få kjærlighet når hun så ut som hun gjorde. En ting er å vite det i seg selv, men å tørre og utfordre en så vond sannheten for så å få den bekreftet… Det føles ødeleggende.

Vi gikk deretter inn i det lyse perspektivet. Jeg ble vist bilde etter bilde fra jeg var liten. Mamma, Pappa, meg og søstera mi… Vi kjørte for å leie video (både videospiller OG videofilm), popcorn og kakao på teppet i stua, turer til sjøen, jeg og søstera mi som leitet etter snegler, kongler, blader og steiner. Søstera mi som ville klappe endene ved vannkanten (og ramlet uti). Følelsen av ingen bekymringer, å bare være barn, kombinert med vissheten om at jeg kunne krype opp i fanget til Mamma eller Pappa når jeg hadde lyst. Jo lenger jeg satt i det lyse perspektivet, jo mer kunne jeg kjenne at jeg ble trukket mot mørket. Jeg kunne se døren ned til kjelleren, som et symbol på overgangen fra den lyse delen av meg til den mørke. Dragningen var så sterk, men jeg ville ikke gi slipp. Jeg ville ikke gi fra meg tryggheten jeg følte fra Mamma.

For å komme videre i prosessen, foreslo hun at jeg kunne tre inn i et nøytralt perspektiv, mellom polaritetene. På den måten kunne vi la de ga i dialog med hverandre. Jeg brukte veldig mye fokus på å koble meg på de to motpolene fra det nøytrale perspektivet, så hun foreslo at vi gikk inn i ett perspektiv hver og snakket direkte med hverandre. Det er den første gangen jeg har gjort noe sånt, og wow – det var kraftfullt. Jeg blir rørt og får tårer i øynene av å tenke på det. To deler av meg, den mørke totalt adskilt fra den lyse. Den mørke sin lengsel etter å bli sett med øyne som utstråler kjærlighet. Den lyse sin lengsel etter å være hos den mørke, fordi hun visste at de hørte sammen. De er to deler av den samme. Det er ikke meningen de skal være adskilt. Og så er det kostnaden ved en slik gjenforening… Å gi slipp på tryggheten fra Mamma. Vissheten om at hun må gå alene ned i mørket. Følelsen av å klamre seg til det trygge du har, samtidig som du ønsker så inderlig sterkt å være hos den andre delen av deg selv – det er vondt å rives i begge retninger. Begge behov fortjener å dekkes. Den lyse delen var tvunget til å innse at akkurat nå, i denne relasjonen, på dette tidspunktet, måtte hun velge.

Vi ventet. Hun gråt fordi hun ikke ville gi slipp. Jeg gråt fordi jeg ikke ville være alene. Begge gråt fordi vi ville være sammen, men tiden var enda ikke klar. Så lot hun gå. I det vi møttes endret den lyse delen seg til en morsfigur. Stødig, kjærlig og ansvarsfull. Ekstremt klar. «Dette er hva som må skje, og dette er retningen vi går i – sammen.» Jeg følte meg selv bli yngre. Det er en rar følelse, men jeg har følt den før. Det var som om jeg så alt rundt meg med nye øyne. Et barns øyne. Hele verden lå foran føttene mine. Det var så mye å oppdage, det var så mye å ta inn. Verden er så fantastisk vakker. Og omgivelsene rundt oss endret seg. Vi var på vei gjennom den typen skog du hører om i eventyr. Der gikk vi, hånd i hånd. Hun fulgte meg hjem, til huset innerst i skogen, dit bare vi visste veien.