Gjennom skyggearbeid åpnes det et større mulighetsrom rundt meg. Jeg får tilgang til nye perspektiver, ikke bare mentalt, men også emosjonelt. Valgene mine i dag ser annerledes ut enn for et år siden som følge av dette. Det er så stort å erfare er sannhetene jeg har handlet etter hele livet kan endres. Det er stort at jeg kan FØLE at det er annerledes. Det er ikke et mentalt overtalelsesspill, de nye sannhetene sitter i kroppen. Dette er for meg varig endring.
Hver gang jeg gjør skyggearbeid, får jeg tilgang til nye perspektiver. Ikke bare nye perspektiver, men jeg får tilgang til nye følelser tilknyttet perspektivene. Det er stor forskjell på å vite noe i hodet, uten at kroppen støtter oppunder, og å kjenne det nye perspektivet i kroppen. Et konsept jeg får stadig større tilgang til, er identitet og grenser. Jeg tror jeg må ha vokst opp uten en klar idé om hva som er meg. Jeg vet egentlig at jeg aldri har følt at det er greit å være min egen person, med mine spesifikke preferanser og følelser. Når jeg nå begynner å kjenne at MEG er en greie… Det er rart. Og nytt. Og godt. Det føles solid, som om jeg er en egen ting. Jeg begynner også å kjenne aksept over at jeg er dette individuelle og egne. Et perspektiv som henger sammen med dette, som jeg heller ikke hadde tidligere, er at jeg fortjener å bli møtt med aksept, forståelse og tålmodighet. Å bli møtt på denne måten er noe jeg kan kreve. Det betyr ikke at den andre må innfri kravet, det er et valg for den andre å gjøre, men jeg vet at dette er noe jeg vil ha i relasjonene mine. Hvis ikke vennene mine har lyst til å møte meg på denne måten, da trenger jeg ikke ha de som venner. Jeg lurer på hvordan det føles for mennesker som har følt at det er aksept for å være seg selv hele livet. Jeg føler det for første gang i en alder av noen-og-tretti. Det er rart – det er så grunnleggende å ha aksept for seg selv, man skulle følt det sånn fra man ble født.
At jeg kan ta bevisste valg i relasjoner er også nytt for meg. Det er kanskje ikke helt sant, jeg har jo valgt bort relasjoner tidligere. Forskjellen er at jeg tidligere hadde en tendens til å ofre meg selv fullstendig for å beholde relasjonen. Å beholde relasjonen betød blant annet at jeg unngikk og skape konflikt, som jeg nå skjønner at er en uhensiktsmessig måte være i en relasjon på (det skaper mer konflikt å prøve og unngå konflikt, enn det gjør å ønske konflikt velkommen). Det som skjedde var at jeg følte meg tilstrekkelig lite verdsatt, jeg sprakk, det hele eskalerte i en stor konflikt, og så var vennskapet over. Nå holder jeg på å lære at det er mulig å ha konflikt, og å beholde relasjonen. Jeg blir stadig flinkere til å formidle mine egne behov, noe som åpner for at vi kan ha en samtale med fokus på å finne løsninger som fungerer for begge. Jeg kan også se i større grad hvor behovene våre ikke er kompatible. Når behovene er inkompatible klarer jeg å forholde meg til hvorvidt jeg ønsker og være i relasjonen eller ikke. Det er så nytt for meg at jeg kan gjøre en sånn vurdering. Jeg ville vært livredd for å miste personen for ett år siden. Tanker som «jeg kommer alltid til å være alene», og «det er noe feil med meg som ikke klarer å få en relasjon til å fungere», hadde fullstendig overtak. Følelsen av at det er håpløst, fordi det er noe galt med meg og jeg klarer ikke å fikse det. Det var sannhetene jeg levde etter, uten at jeg var bevisst det. Jeg trodde jeg gjorde det eneste rette ved å neglisjere mine egne behov, helt til behovene mine slo meg over ende, og relasjonen kollapset for alltid. Og så fikk jeg rett; det er noe feil med meg – jeg kommer til å ende opp alene. Forskjellen jeg lever i nå er stor. Det betyr på ingen måte at jeg ikke er redd. De gamle troene mine lever fremdeles, og jeg er ikke fri fra frykt. Handlingsrommet mitt er allikevel større. Jeg kan velge å avslutte en relasjone på bakgrunn av at jeg ikke får alt jeg trenger eller ønsker. Det er stort!
Jeg er fascinert over min egen prosess. Jeg har begynnende erfaringer som tilsier at det blir bedre og bedre jo flere sannheter jeg endrer. Jeg har også nylig erfart brudd, og brudd vrir kniven rundt i såret som heter «det er noe feil med deg, du gjør noe feil, relasjoner kommer aldri til å vare». Det er med skrekkblandet fryd jeg er i midten av gamle og nye sannheter. Jeg har lyst til å holde tak i det gamle, fordi da føler jeg meg trygg. Samtidig kjenner jeg tydelig at det gamle ikke lenger er nok. Det er mye som er veldig fint med det gamle, men det kommer hånd i hånd med mye som IKKE føles bra. Å ha begynnende bevis på at det faktisk kan være bedre; mer av det jeg vil ha, og mindre av det jeg ikke vil ha – det motiverer til nye valg. Jeg slipper stadig tak i det gamle, i større og større grad. Jeg føler ulike grader av frykt underveis, noen ganger kjennes det ut som om jeg dør, men jeg slipper stadig. Og så befinner jeg meg i rommet som er «mellom». Det føles noen ganger som om jeg er i stormens øye. Stillhet. Forventning. Alt raser rundt meg, men jeg står stille. Og jeg håper… Jeg håper på noe bedre, før jeg slukes av frykten for at det aldri kommer. Vissheten om at jeg har sluppet taket i noe som var bra på så mange måter. Hva om det ikke blir bedre? Burde jeg vært fornøyd? Jeg føler definitivt at jeg burde vært fornøyd. Jeg føler jeg burde ta til takke med mindre. Hvem f er det som går etter ALT de ønsker seg? Definitivt mennesker uten en sunn virkelighetsoppfatning. Naive, idealistiske, perfeksjonistiske mennesker – de går etter alt. Eller? Finnes det noe bedre? Jeg, akkurat meg, MINE preferanser, tanker og følelser… Dette som er MEG, klarer ikke å slå seg til ro med mindre. JEG vil ha mer. Jeg vil ha alt jeg vil ha. NEI, jeg ha 8 av 10. Og NEI, det betyr ikke at jeg tror livet er en lek hvor jeg aldri må gjøre en innsats. Et sted inne i meg er det noe som nekter å godta at «dette er alt», til tross for at verden er full av mennesker som godtar mindre. I tillegg har jeg, gjennom ulike erfaringer, selv skapt sannheter som «uansett hvor hardt prøver jeg, får jeg det aldri til». Jeg har så mye stahet. Jeg kommer til å bevise mine egne erfaringer feil, og jeg kommer til å bevise alle andre feil. Alle de som ba meg roe ned mine egne ønsker, ta til takke med 8 av 10, og som gang på gang kalte meg naiv og perfeksjonistisk. Shit, jeg er så sykt mye lengre på vei nå enn for et år siden.
Gunhild Archer, counselor 