Gunhild Archer, counselor

Nå tenker jeg at mange kommer til å synes jeg er vanskelig. Jeg er frustrert på en ting jeg tror de fleste synes er vanlig omtenksomhet, og hvis ikke jeg kan ta imot dét, så går det ikke an til å snakke til meg i det hele tatt. Det føles ganske fucked up å reagere på noe de fleste sannsynligvis ville definert som omtenksomhet. Og jeg tenker at det må være meg det er noe galt med, som ikke klarer å se dette perspektivet – at det er omtenksomhet. Jeg føler meg føler meg fanget i mitt eget perspektiv.

Det jeg tenker på, er når noen uttrykker bekymring for meg som følge av at jeg deler ærlig om hva jeg føler. Jeg kjenner ikke på et begrenset område av følelsesspekteret, jeg kjenner på hele. Det er dette jeg har inntrykk av at gjør folk bekymret. For eksempel kan noen spørre, mens de retter alt fokuset mot meg, type ser meg inn i øynene og holder blikket mitt, «går det eeeegentlig bra med deg?». Kanskje de følger opp med «jeg leser det du legger ut vet du, jeg skjønner at du ikke har det bra».

Instinktiv reagerer jeg med forsvar. Jeg føler meg ansvarlig for deres bekymring. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. La meg ta et eksempel: Når noen sier de leser innleggene jeg legger ut på Facebook, og de sier at de skjønner at jeg ikke har det bra, for så å si at de er bekymret.. Betyr det «jeg bryr meg om deg, jeg vil helst at du skal ha det bra»? Hva når realiteten er at jeg IKKE har det bra, hva da? Jeg får følelsen av at det er bedre for dem om jeg har det bra, og det er relativt tydelig etablert at jeg føler meg ansvarlig for at andre skal ha det bra. Hvis jeg hadde kommet til et punkt der jeg ikke følte meg ansvarlig, så vet jeg fremdeles ikke hvordan jeg skulle tatt imot bekymringen.

Er det bare meg som føler det sånn? Jeg føler meg rar og vanskelig. Jeg vil helst ikke bli irritert når noen uttrykker bekymring, hvis bekymringen betyr at de bryr seg. Jeg vil at folk skal bry seg. På den andre siden er det ikke MIN bekymring. JEG er klar over at jeg ikke har det bra hele tiden. Selv om jeg noen ganger kunne ønske jeg hadde det bedre, så skjønner jeg at det ikke er sånn. Det har en forklaring. Å jobbe gjennom barndomstraumer er dessverre ikke det mest behagelige jeg kan gjøre. Så hva skal jeg si når noen uttrykker bekymring? Skal jeg berolige og si at det går bra? Det er på en måte ikke sant, jeg har det jo ikke bra. På den andre siden så går det greit – jeg klarer meg fint, jeg overlever. Kanskje jeg kan uttrykke forståelse for at DE er bekymret? Jeg kan si «jeg skjønner at du er bekymret». … Nei, det kan jeg ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor de er bekymret. Jeg forstår helt ærlig ikke hva det handler om. Å uttrykke forståelse hadde kanskje vært det smarteste valget om jeg ville runde av samtalen, men det gjør meg irritert. Jeg er ikke interessert i å forsøke og forstå, eller validere, andres følelser når jeg har behov for at MINE følelser blir anerkjent.

Jo mer jeg tenker over det, jo rare synes jeg det er å uttrykke bekymring. Hva handler det om, egentlig? Sier det noe om hvilken frykt de har? Hva er de i så fall redd for? At jeg ikke har det bra? Hvorfor er de redd for det? Har folk fått med seg hvor vanskelig verden kan være å leve i, eller? Det er noen ganger vanskelig å ha det bra. Og hvorfor kan jeg ikke IKKE ha det bra? Det blir verre om det er en forventning om at jeg skal ha det bra. Eller sier de at de har lite tillit til at jeg klarer å håndtere situasjonen? Hva vil det si uansett? Er de redd for at jeg skal knekke? Dø? Jeg skjønner ikke.

Eller er det som folk flest sannsynligvis ville sagt… Sier de at de er glad i meg? (Som fremdeles gjør meg irritert, for det JEG ønsker når noen er glad i meg, er at de gir meg rom til å ha det sånn jeg har det.) Jeg blir stadig vekk bedt om å kommunisere det jeg faktisk mener. Hvis jeg ikke vil sier jeg «nei, jeg vil ikke» kontra «det passer ikke så bra, jeg har en avtale». Det føles urettferdig hvis jeg skal formidle meg så tydelig hele tiden, mens andre kan si en ting, mene noe annet, og det er MIN oppgave å oversette det de sier til det de mener. Det føles bare urettferdig og jeg hater det.

Det som hadde føltes godt for meg, hvis noen var bekymret, var at de sa «jeg har lest innleggene dine på Facebook. Det virker som om du ikke har det så bra i det siste. Er det noe jeg kan gjøre for deg?». Kanskje de kan si «det er vondt for meg at du har det vondt, fordi jeg er glad i deg, men det går fint for meg at du har det vondt. Det mest viktige for meg er at du kan være deg selv, og så kan jeg støtte deg i det». Jeg hadde også satt pris på om de var i stand til å gi rom til følelsene mine hvis jeg valgte å støtte meg til dem. Det betyr blant annet å la meg snakke, uten å dømme, å la meg føle, uten å gjøre noe med følelsene mine. Hvis de gjorde dét – da hadde jeg følt meg sett. Og verdsatt. Det hadde bidratt til å gjøre meg trygg på at jeg kan være meg selv, som er det jeg ønsker. Når jeg får være meg selv er det ingen grunn til bekymring, da har jeg det bra selv om jeg har det vondt.