Gunhild Archer, counselor

Dette er ikke lett for meg å uttrykke, siden det handler om at jeg er frustrert. Jeg har ikke lyst til at noen skal bli sur på meg. Samtidig vil jeg at folk skal ta til seg det jeg sier, fordi jeg mener det er viktig.

Dette er meg. Jeg velger, etter beste evne, å være ærlig. Jeg tror det er viktig å leve et liv der du kan vise sårbarhet, og jeg synes det er greit å gjøre det fra starten av en relasjon. Den eneste veien jeg tror kan få meg dit jeg vil, til en relasjon der det er aksept for hele meg, er gjennom ærlighet og sårbarhet. Så det er dette jeg gjør. Forrige gang ble jeg møtt med «det er greit at du er ærlig, men nå blir det kanskje litt i overkant. Det blir veldig anstrengt hvis du ikke kan ta noe på sparket (jeg hadde spurt om bekreftelse på at han hadde lyst til å møtes, etter at han hadde begynt og føltes lunken – det handler ikke om hvorvidt jeg kan ta ting på sparket eller ikke). Kan du ikke «go with the flow» litt mer?». Når jeg blir lei meg og deler dette med folk jeg kjenner, blir jeg møtt med ulike varianter av det samme budskapet:

Du kan ikke være så ærlig så tidlig.

Du bør vente til du kjenner han litt bedre før du forteller hva du føler.

Du må ikke lese ting inn i alt han sier.

Du må bare tenke at han ikke mener det sånn du tar det.

Jeg har inntrykk av at dette er vanlige måter å møte andre på. Jeg har helt sikkert gjort det selv, selv om jeg prøver å ta meg i det. At jeg har gjort det selv hindrer meg ikke å bli vanvittig frustrert. Alle som møter meg med overnevnte utsagn…

Er du klar over at du snakker med utgangspunkt i DINE begrensede oppfatninger av hvordan verden fungerer?  Ser du hva du sier mellom linjene? Merker du hvordan jeg går i forsvarsposisjon? Jeg søkte støtte og trøst, og fikk beskjed om at jeg ikke kan være som jeg er. Vær mindre av deg selv, eller annerledes, det er det du gir meg. Og hvis jeg er modig nok til å fortelle deg hvordan jeg oppfatter det du sier, da er det du som går i forsvarsposisjon. «Nei, jeg mente ikke at du ikke skulle være ærlig da, det er bare… Kan du ikke vente til dere er bedre kjent først?» … Jeg skal være ærlig… Senere? Hvor mye ærlig skal jeg være inntil det er greit å være helt ærlig, og hvordan vet jeg når jeg har nådd «det er greit»-linja? Det gjør meg så sint. Sannsynligvis kommer jeg til å bli møtt med overnevnte reaksjoner så lenge den andre IKKE responderte bra på ærligheten min. Det betyr at jeg kun har gjort det rett når den andre aldri reagerer negativt. Hvor sannsynlig er det at noen aldri reagerer på en-eller-annen dårlig måte når de må forholde seg til en annen persons ærlige følelser.

Hvis jeg spør hvem som helst om de foretrekker mennesker som er ærlige versus mennesker som lyger – jeg tror de fleste ville svart «ærlig». Så hva ER ærlig? Ut fra reaksjonene jeg får skal man stoppe å være ærlig når det blir ubehagelig for den andre. Det henger ikke på grep ut fra hvordan JEG forstår ærlighet. Ærlighet for meg er å fortelle det jeg har tilgang til av mine tanker og følelser i øyeblikket, ønskelig på en varsom og ikke-angripende måte.

En annen ting jeg har tenkt på etter alle de ulike føringene for hva jeg burde og ikke burde gjøre; det er så mange begrensende syn over alt. Jeg vet jeg besitter en hel haug selv, inkludert mange jeg ikke er bevisst. Det er en vekker. Hvor mange ganger trer jeg mine begrensninger ned over hodene til andre? Hvor mange ganger trer andre sine begrensninger ned over MITT hode? Hele tiden! DU tror ikke det finnes noen som verdsetter at jeg er ærlig fra første gang vi møtes, så du forteller meg at jeg må roe ned ærligheten. (Hva om det finnes?) DU tror ikke det er mulig å føle andre, og du tror i hvert fall ikke det er mulig å føle andre gjennom tekst, så du ber meg slutte å lese ting inn i det andre sier. (Hva om det er mulig å føle andre, også gjennom tekst, og at det jeg oppfattet er reelt?)

Jeg føler meg fortvilet. Hvordan er det meningen jeg skal navigere i alle disse føringene? Hvor mye av meg selv er det greit å være, ovenfor hvem, og når? «Ja takk, vær ærlig, jeg liker at du er sårbar, men ikke så mye, kanskje du kan tone det litt ned. Vent til dere kjenner hverandre bedre. Nei, ikke ovenfor HAN da, du så vel at han ikke kom til å reagere så bra?» Hva om jeg bare fortsetter å være ærlig. Legger følelsene mine på bordet etter beste evne. Er ikke det den eneste kontrollen jeg har – hva JEG formidler av meg selv? Og så er det din jobb, om du vil ha en relasjon med meg, å møte meg på en måte som gir meg følelsen av å bli ivaretatt? Jeg tror det er et sykt krevende prosjekt å justere det som er inne i meg til å passe andre. I mine øyne vet jeg ikke en gang om det er ærlighet.

Synes du det er å foretrekke at folk er ærlig og «up front» med deg, da må du møte folk på en måte som gjør at de føler seg komfortabel med å vise det. Hadde det ikke, på en måte, vært enklere hvis vi kunne si hva vi følte (på en varsom måte)? Jeg snakker ofte med både gutter og jenter som er vanvittig forvirra over en annen person, gjerne en de liker. Hvor enkelt hadde det ikke vært om vi kunne si “jeg synes du er tiltrekkende, jeg vil bli kjent med deg”, eller “det du sa nå fikk jeg til å føle meg usikker på om du liker meg.. Liker du meg?”, eller… “Det der tok jeg som kritikk, var det ment sånn?”. Du kan rette opp misforståelser med en gang. Du bygger trygghet. Du slipper passiv aggressiv oppførsel. Du slipper forvirring og timesvis med analysering av hva personen mente.

Nå har jeg skrevet meg ut av sinnet og inn i en følelse av at det på en-eller-annen måte er min feil. «Selvfølgelig vil folk ha ærlighet», tenker jeg nå. «Det må være jeg som misforstår.» Det er vanskelig å forklare hvor stor endring det er å gå fra sinnet jeg følte da jeg begynte å skrive, til forvirringen jeg føler nå. Det er ikke bare forvirring heller, jeg trekker i tvil alt jeg oppfatter og konkluderer med at jeg ikke forstår. I tillegg føler jeg meg vanskelig som nettopp var sint. Hvis jeg bare kunne sett de andre sitt perspektiv med en gang, istedenfor å overreagere. Det tenker jeg ganske ofte… Hvis jeg bare var flinkere til å forstå andre, da ville jeg vært enig med dem, og så ville vi unngått uenighet og dårlig stemning. Og så hadde jeg sluppet å føle meg alene i min måte å se det på.