Gunhild Archer, counselor

Jeg har innsett at jeg ikke egentlig klarer å føle. Jeg kjenner ikke sensasjonene i kroppen. Jeg VET ofte hva jeg føler. Jeg vet ofte også hva andre føler. Evnen min til å plukke opp hva som skjer er absolutt til stede, men jeg kan ikke beskrive hvordan det føles i kroppen. Istedenfor vet jeg. Det er rart.

Eller. Det er det jeg forteller meg selv, hvor rart det er at jeg ikke kjenner følelsene i kroppen. Jeg vet ikke om det egentlig er så rart. I det siste har det slått meg at kroppen min kanskje har en mistanke om hva som kan skje om jeg tillater meg selv å føle. Det er ganske mange ting, og jeg tror det er mer. Jeg vet det er mer, men jeg har ikke lyst til å utlevere andre enn meg selv. Hvis jeg føler…

• kan folk komme til å se på meg på en måte som gjør at jeg føler jeg har gjort noe galt. De skjønner ikke, blikket deres gjenspeiler at de ikke skjønner. Og de dømmer istedenfor å prøve og forstå. Det føles ut som en bøtte med kaldt vann. Jeg skulle ikke ha vist hva jeg følte. Jeg får bekreftet at jeg er alene.
• kan folk komme til å si at jeg ikke føler det sånn. For eksempel: jeg sier at jeg føler meg lei meg fordi jeg nettopp slo opp med en venn. Responsen jeg får er: det var ditt valg, du burde være fornøyd over at du slo opp – nå slipper du å være venner, var det ikke det du ville? Eller så sier jeg at jeg er sliten. Responsen er: kanskje du ikke sover nok. Hvor mye sover du? 9 timer hver kveld? Da er du ikke sliten, du har bare sovet for mye, du bør ikke sove mer enn 7 timer.
• tror jeg at jeg kommer til å bli møtt med etterpåklokskap. Det kan se sånn ut: «Du kunne jo gjort … istedenfor, så hadde du unngått å føle …». Når jeg er lei meg fordi det er slutt mellom kjæresten og meg, og noen sier at jeg kunne jo latt være å bli sammen med han fordi da hadde jeg unngått å ha det dritt når det ble slutt – det føles ikke så bra. Sleng på «Du burde jo skjønt at han ikke var rett for deg», så kan jeg virkelig kjenne på hvor dum jeg var som ikke gjorde det annerledes og virkelig føle meg dritt.
• kan folk komme til å si at jeg kan føle noe annet. For eksempel: jeg sier at jeg er sur fordi det er drit vær og jeg savner sol… Responsen er: «men det er jo snart påske, tenk så bra det blir med masse snø da, du kan gå på ski, det blir gøy vet du». Jeg tror det er vanlig å gjøre det mot seg selv også, det er mange ganger folk sier til meg «jeg har det ganske kjipt i dag, MEN det blir helt sikkert bedre med en god natts søvn, og så slutter jeg å fokusere på det negative, så det går helt fint altså».
• kan jeg bli møtt med direkte dømming av meg selv. «Du er nå voldsomt overfølsom da», «nå er du kanskje litt vel pessimistisk», eller «det er alltid et-eller-annet med deg». Det hjelper meg ikke særlig mye å bli fortalt, og det får meg heller ikke til å føle meg bedre.

De overnevnte måtene å møte meg på gjør at jeg føler jeg enten har gjort/sagt noe feil, følt noe feil, eller at jeg er feil. Jeg har ikke lyst til å føle meg feil.

Det gir mening at den bevisste delen av meg går inn for å føle, mens de dypere, underbevisste kreftene drar i motsatt retning. Jeg tror oppriktig at løsningen på utrolig mye handler om å tillate seg selv og andre å føle. Det er derfor jeg øver på å tillate følelser. Jeg var ikke klar over at jeg hadde så mange negative assosiasjoner til det å føle, selv om jeg akkurat nå tenker at jeg burde sett det. Jeg vet jo at jeg har vokst opp i en familie som ikke er sju av sju når det gjelder følelser. De gangene jeg fokuserer innover i meg selv for å kunne beskrive sensasjoner i kroppen er det vanlig at jeg må fokusere sykt hardt for å klare det. Det er også vanlig at følelsene plutselig forsvinner. Noen ganger forsvinner jeg opp i hodet og inn i tankene – det er tryggere der. Andre ganger blir jeg nummen. Det er underbevisstheten min, den som vet hvor dårlig jeg har blitt møtt tidligere, som redder meg fra å føle. Erfaringene jeg har ligger lagret inne i meg, uavhengig av om jeg har bevisst tilgang til de eller ikke. De er der, og de påvirker.

Det er ikke så rart at jeg har lært at det ikke er greit å føle. Jeg tror de fleste har blitt lært det samme. Det er fort gjort å lære det videre. På et eller annet tidspunkt innså jeg at det ikke funker å skyve bort følelser. Jeg synes jeg snakker om viktigheten av å føle i ett kjør, så det er ikke maks å ta meg selv i og egentlig ikke klarer det selv. Jeg trodde jeg klarte det, og til en viss grad stemmer det kanskje, men hovedsakelig handler det om at jeg tvinger meg selv til å føle så jeg kan være til minst mulig bry for andre. «Føl, men for å føle det ferdig så du er en god person.» Jeg så ikke at underbevisstheten min assosierer å føle med avvisning, dømming og isolasjon. Fuck å føle, hilsen underbevisstheten. «Du kan jo kjenne litt på ingenting, vær så god her har du nummenhet», hilsen underbevisstheten. Jeg er en evig sirkel: Jeg vet at jeg føler noe. Jeg fokuserer innover, skikkelig hardt. Jeg kjenner sensasjoner i kroppen. De forsvinner. Jeg prøver hardere. Det skjer ingenting. Jeg blir sur fordi jeg ikke føler noe. Så blir jeg svimmel – jeg dissosierer og er på vei opp i hodet. Da blir jeg enda mer sur, og så går jeg og gjør noe annet.

All den tiden jeg trodde jeg følte har jeg prøvd å lage rom for følelsene inni meg. Og så har jeg tenkt (uten å være klar over det) at jeg kan føle følelsene ferdig sånn at de går over, for hvis de går over er det ingen som trenger å ta hensyn til dem, hverken meg selv eller andre. Jeg prøver å ha de inni meg, der ingen kan se dem. «Det er bare en følelse» har jeg tenkt. «Jeg kan tillate den inni meg, den kan få så stor plass den vil, så lenge den er inne i meg – der plager den ingen andre.» Til nå har jeg tenkt at det går an å ha følelsen uten at jeg trenger og agere på den. Så lenge jeg tror det kan jeg fortsette å ha følelsen inni meg. I det siste har jeg begynt å forstå at noen følelser har behov i seg. Å tillate følelsen vil medføre motivasjon til å fysisk handle, og en handling… Det får en konsekvens. Der er enda en grunn for å unngå og føle – jeg vil ikke sette noen i en posisjon hvor de må ta hensyn til meg fordi jeg føler. Jeg tror ikke en gang de kommer til å ville ta hensyn.

Hei, jeg heter Gunhild og jeg tror det er noe galt med meg når jeg føler. Jeg synes jeg kan se for meg instagrambildet av noe fin skog og et fjell, med sitatet «når du aksepterer hva du føler vil også andre akseptere det du føler». Er det så enkelt? Jeg tror realiteten er at når jeg blir ok med å føle vil jeg ikke lenger orke å være i relasjon med mennesker som ikke er ok med hva jeg føler. Jeg tror ikke alle andre vil være ok med hva jeg føler selv om JEG er ok med hva jeg føler. Den langsiktige premien ved å akseptere hva jeg føler, er at jeg kan finne mennesker som faktisk er ok med det på samme måte som meg. Jeg vet ikke om de finnes, så det er risiko å gå for det. Og det som kommer FØR jeg eventuelt finner de, er relasjonsbrudd med alle de som IKKE er ok med følelser. Og det er vondt.