Gunhild Archer, counselor

Jeg aner ikke hva som skjer, men jeg er sykt sur. Skikkelig sur, type jeg hater alt og alle og uansett hva du sier så blir det feil. Jeg orker ikke trynet ditt. Jeg orker så vidt mitt eget. Den enkleste måten jeg vet om for å finne ut hva det handler om er å skrive. Rett fra levra. Når jeg gjør det pleier det etter hvert å bli synlig hva som foregår. Det føles personlig å gi et eksempel, men dette er hvordan det kan se ut:

Jeg hater alt. Jeg hater deg. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å gjøre deg fornøyd. Uansett hva jeg sier eller gjør så er jeg ikke god nok. Uansett hvem jeg er så er jeg ikke den du vil ha. Jeg hater at jeg aldri er bra nok. Hva er det som feiler meg? Hvorfor får jeg det ikke til? Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre for at du skal like meg, jeg føler jeg prøver hva som helst og uansett hva jeg gjør skulle jeg gjort noe annet. Det er umulig å tilfredsstille deg, du vet ikke en gang hva du vil at jeg skal være, det eneste jeg vet er at du ikke vil jeg skal være MEG. Jeg har lyst til å knuse deg. Jeg har lyst til å utslette deg og alle rundt meg. ALT har jeg lyst til å jevne med jorda. Jeg vil at du aldri skal få meg, jeg vil straffe deg ved at du aldri får meg, jeg gir deg en fasade, jeg lurer deg. Alt det som er ekte meg gjemmer jeg inni meg, det er for et annet liv, et liv du ikke kan se. For du tråkker bare på meg uansett, og jeg nekter. Det er nok med at du tråkker på hvem jeg er, hele forbanna tida! Jeg hater det. Kan du ikke bare si hva du mener, og at det er ensidig det du sier. Ikke si «jeg vil at du skal gjøre det» og så gjør jeg det og så sier du «nei, det var ikke sånn jeg mente, SÅNN mente jeg» og så gjør jeg det og så er DET feil også. Det er seriøst HELT umulig. Det eneste jeg vil er at du skal være fornøyd med meg. Og jeg skjønner ikke. Jeg er fortvila og forvirra. Jeg må være verdens dummeste person som ikke bare skjønner hva du vil jeg skal gjøre. Det må være meg det er noe feil med. Hvis jeg sier at du sier forskjellige ting så kommer du til å si imot meg, så jeg kan ikke det heller. Jeg er fucked. Det er ingen vei ut. Jeg tar feil uansett hva jeg gjør. Uansett hva jeg gjør er jeg ikke bra nok for deg.

Nå sitter jeg med følelsen av maktesløshet. Det kjennes ut som «uansett hva jeg gjør får jeg ikke det jeg vil, og jeg prøver så sykt hardt, jeg er motløs». Når jeg nå ser det svart på hvitt, skjønner jeg at det er hva jeg har følt på i det siste. Jeg prøver å få tilstedeværelse i relasjonene jeg er i, men opplever gang på gang at personen hovedsakelig er fokusert på seg selv, har halve fokuset på mobilen, eller så mister jeg fokuset deres til mennesker rundt meg. Jeg prøver å få nærhet, men blir avvist gang på gang. Senest i går. Jeg hater det. Tankene mine veksler mellom «jeg er ikke bra nok» og «jeg gjør noe feil».

Så hva skal jeg gjøre? Det er noen som har sagt at bare en idiot gjør mer av det som allerede ikke fungerer. Hva er det som er løsningen om det ikke hjelper med mer innsats? Slutte å prøve? Det er så bakvendt for meg at jeg ikke klarer å sette ord på det. IKKE gjøre noe? Jeg ser for meg det kommer til å gjøre vondt og innta en avventende rolle. Jeg ser også for meg at jeg søker trøst som følge av at det gjør vondt, for så å bli fortalt at jeg ikke har gjort noe for å få det til. Jeg har ikke rett til å klage.

Wow, det så jeg ikke før jeg skrev det… Når jeg er lei meg for at jeg ikke får det jeg har lyst på definerer jeg det som klaging. Jeg har ikke rett til å føle som jeg gjør, jeg skulle istedenfor lagt inn mer innsats. Nå begynner jeg å skjønne at jeg er fanget i en loop. En loop som gjør meg sint (med rette i mine øyne). Jeg vet hva jeg vil ha, jeg kjenner lengselen etter det i kroppen, og jeg prøver så hardt jeg kan, men jeg får det ikke til. Uansett hvilke løsninger jeg forestiller meg, ser jeg bare dårlige utfall. Jeg er bevisst at dette er forestillinger basert på tidligere erfaringer og at utfallet kan bli mer positivt enn jeg ser for meg.

Jeg vil UT! Jeg er utålmodig. Samtidig har jeg lyst til å gjøre det rett, og med rett mener jeg; forstå situasjonen, ivareta meg selv, ivareta den andre, være tydelig, sette grenser på en god måte… Det er liksom litt av poenget med refleksjonen og selvjobbinga jeg holder på med. Jeg vil lære sunnere måter å gjøre det på. Det funker ikke å utålmodig «bare velge en løsning».

Jeg skjønner at jeg er i noe som er gammelt, som jeg har vært i mange ganger før. Det kom tydelig frem i en hendelse i en av de nære relasjonene mine i går kveld. Jeg fortalte henne hvor drit lei jeg var av alt, at jeg hatet alt og alle og at jeg bare ville gi opp. Det hun gjorde, som ikke var det jeg trengte var: (1) å fortelle meg at hun så meg og at hun ga meg en klem, (2) å opplyse meg om at jeg var trigga, og til slutt (3) sa veldig tydelig at hun ville jeg skulle ta ut sinnet mitt på henne – hun sa hun var klar for det og at det kom til å gå bra. Hun så ikke at hun tråkket over grensene mine med klemmen, jeg var ikke klar for nærhet. Hun så ikke at hun fortalte meg hvilken tilstand jeg var i emosjonelt, jeg hadde behov for å bli spurt. Hun så ikke at jeg hadde motstand mot å ta alt ut på henne, at det var mye jeg trang før jeg var klar. I tillegg ble hun såret og ba meg formidle på en mykere måte da jeg ga henne litt av det hun hadde sagt at jeg kunne gi.

Når jeg får motsatte beskjeder blir jeg rådvill. Jeg hater følelsen av å gjøre det jeg får beskjed om for så å få beskjed om at jeg gjorde det feil. Jeg pleier å føle det med Mamma ganske ofte. Det er så banalt at det føles flaut å si det, men det eneste jeg har lyst på er bekreftelse (det er forenklet, det er noen nyanser). Jeg vil ha skryt, oppmuntring eller et anerkjennende blikk. Jeg har lyst til at det jeg velger og det jeg føler – hvem jeg er, skal formidles tilbake på en positiv måte. Nei, jeg vil ikke at folk skal si ting de ikke mener, eller si ting de ikke kan stå for. Det jeg vil er at folk gjør en innsats. Finn noe positivt å speile tilbake. Skjerp deg, ta deg sammen, gjør en innsats. Og kjære vene: hvis du sier at det er greit jeg viser følelsene mine må du bygge det opp med handling. Da må du ta imot. Bordet fanger.

Jeg skjønner nå at mye av frustrasjonen min handler om at jeg ikke føler det er greit at jeg er sint på måten jeg ble tatt imot av venninna mi. Jeg er sint, men jeg føler jeg ikke burde være det. Jeg burde være forståelsesfull, hun gjorde så godt hun kunne, jeg kan ikke forvente at hun skal tåle meg (selv om hun sa det – hun tok feil og nå må jeg vise forståelse for at det er greit), hvis jeg sier ifra kommer hun til å si at jeg misforstod, eller at jeg overreagerer… Kort oppsummert; jeg kommer til å bli nektet min opplevelse av situasjonen. Hvorfor er det et problem? Fordi jeg kommer til å stenge henne ute, jeg vil ikke ha kontakt med henne, vi kan ikke være venner. Jeg kommer til å gå fra henne. Hvis jeg derimot holder igjen sinnet, dytter det ned istedenfor å være ærlig om det, kan jeg beholde henne.