Jeg har funnet ut at jeg vanligvis retter sinne mot meg selv. Det er rart å tenke på. Hvis jeg uttrykker sinne ovenfor noe en person har sagt eller gjort, forventer jeg å bli møtt med «men jeg mente det ikke sånn». Jeg vet ikke om det er likt for alle, men når jeg har sinne inni meg og noen sier «men jeg mente det ikke sånn» så bremser det sinnet mitt. Det føles helt annerledes om personen sier «jeg skjønner at du ble sint av det jeg sa». For meg føles det som aksept og forståelse, og jeg tenker at det er greit at følelsen kan være der. Det er tusen ganger bedre enn om jeg må la være og føle sinne i den aktuelle relasjonen.
Å bli møtt med en tilbakemelding som bremser sinnet fører til at jeg blir gående med det inne i meg. Det føles som en blanding av en flamme og en bølge. Den vokser seg større og større, før den bryter og jevner seg ut med havet. Det er en endt bevegelse. Når den bremses føles det ut som om jeg prøver å lage vegger rundt den så den ikke synes. Siden den fremdeles er der, bak veggene, lager jeg en historie om at det er noe galt med meg. Personen sa jo at de ikke mente det sånn, så hvorfor føler jeg meg fremdeles sint? Det eneste som gir mening er at det er noe galt med meg som ikke klarer å ta vekk følelsen. Ofte ender situasjonen med at jeg retter sinnet mot meg selv. I det jeg blir sint går sinnet utover, oppover, fremover… Når den andre sier noe som gir meg følelsen av at sinnet er malplassert faller sinnet tilbake på meg selv. Det er som bølgen bryter over meg selv.
Nå er jeg selvfølgelig sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å være sint på andre. Jeg har lyst til at det skal være greit å være sint på andre. Det er normalt å bli sint når folk tråkker over grensene mine. Det er vanlig å bli sint når noen bryter et løfte, eller sier noe sårende. Hvis jeg kunne få det som jeg ville hadde den andre latt meg forklare hvorfor jeg er sint. De hadde gått inn for å forstå reaksjonen min. Og så hadde de sagt for eksempel «jeg skjønner godt at du ble sint. Er det noe jeg kan gjøre annerledes neste gang som føles bedre for deg?».
Det er vanskelig for meg å si det, men jeg er skikkelig lei av folk som ikke forstår. Jeg er lei av at folk er så langt inne i sin egen boble at de ikke evner å se hvordan de påvirker meg. Hvorfor følger de ikke med på meg? Det er ikke greit, ikke for meg. Når jeg har kommet så langt i min egen grensesetting at jeg kan si «jeg er ikke pratsom, jeg vil være i fred» eller «jeg har ikke lyst til…». Det er IKKE ensbetydende med at folk respekterer det, noe som fascinerer og frustrerer meg grenseløst i perioder. Selv om det for noen andre er tydelig at noen har oppført seg respektløst, tror jeg i 10 av 10 tilfeller at det er MIN feil. Jeg tror det er JEG som har vært utydelig. Etter å ha gått utallige runder med meg selv:
DET ER IKKE NOE UTYDELIG MED «JEG HAR IKKE LYST»!
Jeg er i villrede over hva jeg skal gjøre når jeg setter en grense og den tråkkes på. Hva pleier folk å gjøre? Hva er en konstruktiv måte å håndtere det på? Det jeg har mest lyst til er å sprekke, som en lemmen. Og jeg har lyst til å skrike «hørte du ikke hva jeg sa!», men det er noe som stopper meg, jeg kan kjenne det bare jeg skriver om det. Jeg er redd for å vise at jeg er sint.
Gunhild Archer, counselor 