Gunhild Archer, counselor

Jeg er vant til at relasjonene mine varer i en begrenset periode for så å ta slutt. Jeg har alltid sagt til meg selv at jeg gjør mye innsats for at relasjonene skal vare. Nå ser jeg at innsatsen hovedsakelig handler om «i hvor stor grad kan jeg bli den personen jeg har inntrykk av at vennen min ønsker». Fokuset har vært på hva den andre trenger. Jeg har neglisjert meg selv, og dette har vært mitt ubevisste bidrag til å forringe relasjonen.

Når ønsket mitt er en gjensidig og sunn relasjon er det nødvendig at jeg sier hva jeg trenger. Det er så selvsagt at jeg ikke vet om jeg skal føle meg dum eller le når det går opp for meg hva jeg skriver. Selvfølgelig må begge parter få like mye plass. Det er nødvendig at jeg tillater meg selv å si ifra om hvordan den andre påvirker meg. Så dette er det nye jeg øver på, og mestrer det bedre og bedre. I det siste har tanken streifet meg… Jeg gjør mye hensiktsmessig med tanke på hvilken type relasjoner jeg ønsker å være i.

• Jeg tar initiativ til å bli kjent med nye mennesker. Ikke de menneskene jeg pleide å gå etter tidligere; de utilgjengelige typene som hadde et preg av «loner» over seg, og som ikke var komfortabel med følelser for en femmer. Jeg har brutt mønsteret og tar initiativ hovedsakelig ovenfor de jeg føler at jeg snakker lett og uanstrengt med – de som gjør at jeg føler meg velkommen. De som ser ut til å forstå følelser.
• Jeg tar initiativ både fra et godt og sosialt humør, og når jeg er lavere nede, fordi jeg ønsker å være i relasjoner hvor det er plass til alle sinnsstemningene mine.
• Jeg er ærlig om hvem jeg er og jeg viser meg sårbar. Jeg sier at jeg har det kjipt om det er det som er sant, selv om jeg også ga deg det samme svaret de fire forrige gangene du spurte hvordan det gikk (og du svarte «du er alltid i dårlig humør du»). Jeg har lært å ikke vise ALT det sårbare, ikke så mye at jeg tråkker over mine egne grenser, men nok til at det skyver på komfortsonen min.
• Jeg sier ifra når noen gjør noe som påvirker meg negativt. Jeg sier ifra på en ikke-angripende måte, og tar, etter beste evne, eierskap for hva jeg føler.

Til tross for at jeg har endret veldig mye av min egen atferd, opplever jeg fremdeles 9 av 10 skuffelser. Jeg blir møtt med «nei, jeg kan ikke finne på noe» så ofte at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Jeg opplever å bli møtt med «vi må finne på noe!» for så å aldri høre fra de igjen, eller at jeg tar opp tråden og blir møtt med «det hadde vært hyggelig, senere». Jeg opplever fremdeles at den andre plutselig stopper å svare på meldinger, gjerne etter at jeg har satt meg i en sårbar posisjon hvor jeg var ærlig om hva jeg følte.

Jeg har ingen nære venner der jeg bor. Jeg har to nære venner som bor langt unna og som jeg holder kontakt med via Skype og Facebook, men det er noe annet å ha venner nært. Det er rart å si det… Jeg har ingen nære venner. Likt av mange, på hils med mange, men ingen som har lyst til å være i den typen relasjon jeg ønsker. Hvis jeg skulle sagt det direkte til noen, at jeg ikke har nære venner, forventer jeg å bli møtt med «men Gunhild, det er ikke sant da, du har jo…». Men det ER sant. Selv om mange deler mye med meg betyr det ikke at jeg deler mye med dem. Selv om mange føler de kan snakke åpent med meg betyr det ikke at jeg føler jeg kan være åpen med dem. Jeg lurer på om mange aldri har fått erfare det å vise alt som er reelt tilstede inni seg til en annen person, for så å bli møtt med fullstendig aksept. Jeg har opplevd det. Det er to vidt forskjellige ting når jeg distansert snakker om at jeg ikke skal hjem til jul, og når jeg lar meg selv vise deg hvordan det føles at jeg ikke skal hjem. Det er to ulike verdener. Hva JEG legger i «åpenhet» kan være noe annet enn hva du legger i det.

Den typen relasjon jeg ønsker er annerledes enn hvordan mange er i relasjoner i dag. Jeg er ikke enkel å være i relasjon med, det krever sensitivitet og tålmodighet. Det krever at du er villig til å se og bli sett.

Det står stadig mer klart for meg hvor sensitiv jeg er. Jeg har alltid hørt at jeg er et følelsesmenneske, men det er vanskelig å vite akkurat hva det innebærer, jeg er jo ikke andre – jeg vet ikke hvordan det er å IKKE være et følelsesmenneske. Nå begynner jeg å forstå at jeg merker så og si alt som ikke «flyter». Når noen sier noe som sårer enn annen, når noen tuller om en ting som tas personlig, når noen er passiv-aggressiv, når det ikke er samsvar mellom hvordan noen har det og hvordan de sier at de har det… Jeg merker det. Det er som om jeg skraper borti ting hele tiden, og ingen skjønner at det er vondt, så det forventes at jeg skal være ok med det.

Når jeg merker at noe ikke flyter er det mitt ansvar å si ifra. Jeg har gjort det før, men det har sjeldent blitt møtt på en god måte. De tidligere erfaringene mine har bidratt til å sabotere de nåværende relasjonene jeg er i, inntil jeg innså at relasjoner er like mye begge sitt ansvar. Når jeg nå faktisk sier ifra og erfarer at folk ikke svarer meg, da blir jeg sittende med en vond følelse. Jeg gjør virkelig så godt jeg kan, og det er tusen ganger bedre enn før, så hvorfor fungerer det ikke? Det føles dritt å gi den andre halvparten av ansvaret når de velger å ikke ta det. Noen ganger kunne jeg ønske at var noen andre. Vekk med sensitiviteten og ønsket om å være personlig. Det hadde vært enklere om jeg var mer som andre. Mer lettvint. Ikke hadde så høye ønsker. Mindre behov for ærlighet hele tiden. Det hadde vært enklere hvis jeg ikke hadde så mye bagasje som påvirket meg.

På den andre side… Jeg ville ikke byttet ut sensitiviteten min med noe. Jeg ville ikke byttet ut det tilsynelatende brysomme drivet etter å oppleve det jeg ønsker meg – uten å gi ved dørene. Det høres deilig ut å få alt jeg ønsker meg! Jeg ville ikke byttet ut «fighten» jeg har for å nå dit jeg vil. Nå slo det meg at jeg er i en ny fase hvor jeg skifter ut venner. Det gir meg håp. Relasjonene blir bedre for hver gang jeg gjennomgår utskiftning. Jeg er stolt over at står så stødig som jeg gjør i hva jeg vil ha.