Gunhild Archer, counselor

Jeg er så lei meg.

Jeg tenker at jeg bør holde alt jeg har lyst til å dele for meg selv. Jeg er negativ. Jeg er for langt nede over for lang tid. Jeg bør gjøre en innsats for å se det positive. Kanskje jeg innerst inne liker å ha det vondt som ikke prøver å se det positive? I så fall er det i hvert fall ikke synd på meg. Ingen gidder sånn oppførsel – de kommer til å vende meg ryggen. Det er ingen sjans for at noen vil trøste meg hvis jeg kunne gjort noe med hvordan jeg føler meg, men velger å ikke gjøre det.

Bak tristheten er hat. Inni hatet er sårhet.

Jeg føler jeg overdramatiserer. Jeg er redd for at noen skal lese innlegget og bli bekymret. Jeg er redd for at jeg må berolige deg neste gang jeg møter deg. Ingen er komfortabel med at jeg har det vondt. Litt vondt er greit, men utrøstelig vondt. Over tid. Nei takk.

Jeg har lyst til å rase. Jeg har lyst til å skrike «jeg hater deg!», knuse ting, rive alt fra hverandre. Jeg har ikke lyst til å være med på dette lenger. Jeg orker ikke.

Er det for voldsomt? Det ER for voldsomt. Det kan umulig være så ille. Hva er det egentlig som gjør så vondt? Jeg har tak over hodet, jeg har en jobb som gir meg inntekt, jeg har mennesker rundt meg som bryr seg, jeg kan stå opp når jeg vil, jeg kan gjøre hva jeg vil, jeg har mitt eget firma, en familie som er glad i meg…

Det føles ut som om jeg har ingenting. Ingen.

Jeg vet med hodet at det ikke stemmer. En del av meg kjenner også at det er noen mennesker som er glad i meg på den måten jeg trenger. Samtidig er jeg smertelig klar over at alle relasjoner jeg noen gang har vært i har tatt slutt. Absolutt alle. Per nå har jeg en forventning om at alle relasjoner jeg går inn i kommer til å ende. Ingen blir for alltid, det er bare et spørsmål om tid før de forlater meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg gjør så godt jeg kan. Jeg tror i hvert fall jeg gjør så godt jeg kan. Det er tvil i meg som sier at det umulig kan stemme. Hvis jeg gjorde så godt jeg kunne (som betyr at jeg gjorde akkurat det folk hadde behov for) ville de også gitt meg det jeg trenger. Jeg tror at hvis jeg lytter genuint vil andre også gjøre det samme. Jeg tror at hvis jeg viser følelser så vil andre også vise følelser. Jeg tror at hvis jeg kommuniserer på en myk og tålmodig måte vil andre også gjøre det. Jeg tror at hvis jeg er ok med hvordan du føler så vil du også være ok med hvordan jeg føler. Det stemmer ikke. Eller gjør jeg ikke en god nok innsats? Vanligvis konkluderer jeg med at innsatsen min er mangelfull, men i det siste synes jeg at jeg gjør det «riktig», jeg gjør det godt nok, og jeg får allikevel ikke det jeg ønsker tilbake.

Nå tenker jeg at DETTE er feilen. Jeg har et motiv bak handlingene mine. Jeg er forståelsesfull fordi jeg ønsker at andre skal være forståelsesfull tilbake. Hvis jeg hadde handlet altruistisk, uten selvsentrerte motiver, DA hadde jeg fått det jeg trengte.

Det går ikke an å ta vekk behovet jeg har. DET GÅR IKKE. Jeg har prøvd, og det fungerer ikke. Jeg hater det. Hva skal jeg gjøre når jeg trenger noe fra deg og du ikke gir det til meg? Når jeg sier at jeg ønsker relasjoner hvor vi kan være ærlige og vise hva vi føler til hverandre og den andre alltid, uten unntak, sier «det går fint, jeg har det fint, jeg har det alltid bra» hver gang jeg spør hvordan det går – det er døra i ansiktet på meg det. Gang på gang. Jeg kan si at jeg har det vondt fordi det pågår noe vanskelig i livet mitt, og at det beste for meg er å få lov til og ha det vondt, for deretter å bli møtt med «men jeg tror ikke du har det bra… Det virker som om du ikke har det bra». (Mens han ser på meg med en uendelig bekymret mine.) Hæ? Jeg sa nettopp at jeg ikke hadde det bra og at jeg trenger at det er greit. Hørte han ikke hva jeg sa?

Det føles ut som om jeg må sloss for å få lov til og føle. Jeg kan ikke forvente at det er greit hvis jeg begynner å gråte fordi jeg er trist. Hvis jeg gråter blir den andre utilpass og sier «det går bra, det går bra, ta det med ro», eller «men du kan jo bare…». Istedenfor å få trøst må jeg ta på meg rollen hvor jeg forklarer til den andre at det er vanlig å være lei seg, og at når man er trist er det vanlig å gråte. Det jeg trenger er å få lov til og gråte. Jeg er sliten av å gi manual hele tiden. Jeg har lyst til å kunne vise følelser og å bli ivaretatt. Derfor er jeg lei meg. Fordi jeg ikke har noen som kan trøste meg. Alle er for ukomfortable med følelser. Deretter følger hatet og sårheten, fordi jeg virkelig trenger at noen kan være der for meg. Jeg er ikke sterk nok til å bære alt alene. Jeg hater å innrømme det. Jeg føler meg så utrolig maktesløs.

Det er kanskje flere som kjenner meg som har lyst til å være der for meg. Hvis jeg ikke kommer til deg er det fordi jeg ikke føler meg trygg på deg. Det betyr at du har sagt noe som har gitt meg følelsen av at jeg ikke kan føle det jeg gjør. Jeg føler meg sykt umulig som ikke bare kan gråte og åpne meg foran hvem som helst som ønsker å stille opp. Jeg føler at jeg burde gi alle som tilbyr seg en sjanse, uavhengig av hvordan de har møtt meg før. Heldigvis har jeg lært at det går an at en person gjør så mye rett at jeg føler meg trygg til å åpne meg. Dessverre er jeg avhengig av at personen gjør de rette tingene for at jeg skal komme til det punktet. JEG kan ikke gjøre noe, jeg er avhengig av den andre for å få den trøsten jeg trenger.

Familien min er ikke A4. Den er relativt langt fra «normalen». Jeg har lenge minimert oppvekstsvilkårene mine. Jeg har lenge tenkt at det ikke var så ille. Jeg har tenkt at det er meg som er overfølsom og som ikke tåler en dritt. Jeg har blitt fortalt at «alle familier har sitt, det der skjedde hjemme hos meg også, det er ganske vanlig». Når jeg, og andre, minimerer skaden som har skjedd vil reaksjonen min naturlig nok virke uproporsjonert. Det gir ikke mening at jeg har det dritt, uke inn og uke ut, når (1) det hendte for lenge siden, og (2) det var ikke så ille. Det er omvendt. Og news flash. Det VAR vondt. Selv om mange familier har det på samme måte betyr det IKKE at det er uskadelig. Jeg prøvde lenge å gro tykk nok hud til å tåle den harde måten folk var på, men på et tidspunkt bestemte jeg meg for å lytte til mine egne følelser. Følelsene mine sier «dette var, og er, vondt». Inntil den harde måten folk møter meg på blir mykere kommer jeg til å fortsette og ha det vondt. Hvis det er så voldsomt i veien for deg at jeg har det vondt kan du endre din egen oppførsel ovenfor meg. Jeg klarer nemlig ikke å gro tykkere hud, så det må nesten bli på den måten. Det er opp til deg.