Gunhild Archer, counselor

Jeg har så mange tanker at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det føles ut som om jeg har tusen forskjellige råd i hodet på en gang, og jeg vet ikke hvilke jeg skal følge for å fikse livet mitt, og det føles åpenbart at livet må ha en oppjustering. Jeg er klar over at jeg kan velge å fokusere på tingene som allerede fungerer, men det er så mange ting som ikke er som jeg ønsker. Eller har jeg egentlig det jeg ønsker meg, men jeg ser det ikke? Sånn holder det på inne i meg – jeg argumenter frem og tilbake i det uendelige.

Hva liker jeg egentlig å gjøre? Når føler jeg meg glad, i flyt, når føler jeg mening og lidenskap, hva gjør jeg de gangene tiden går uten at jeg merker det, når føler jeg at jeg kan være meg selv? Jeg bruker mye tid på trening, og på å snakke med mennesker, men i det siste blir jeg sur hvis jeg må lytte til andre. Jeg blir sur hvis jeg må støtte og trøste. Jeg har stilt opp for andre så lenge jeg kan huske, jeg tror jeg har brukt opp meg selv. Jeg vet ikke om jeg egentlig liker å trene i det siste eller om jeg går på trening fordi det er rutine. I det siste tar jeg meg selv i å glemme hvor mange repetisjoner jeg har tatt fordi oppmerksomheten er et helt annet sted. Er det en periode? Har jeg tidlig midtlivskrise? Har jeg levd på en løgn hele livet?

Å trenge pause er naturlig. Jeg vet at selvomsorg er viktig. Jeg jobber aktivt for å ta hensyn til meg selv, det er en av grunnene til at jeg har mitt eget firma. Jeg vil ha fleksibiliteten til og for eksempel kunne være hjemme fra jobb ved behov. Dette har ført til at jeg ikke har hatt en eneste kunde på over en måned, og da kommer tankene. Kan jeg egentlig ta hensyn til meg selv på denne måten? Jeg får ikke gjort en dritt av det jeg må gjøre. Hvordan skal jeg klare å leve av firmaet om jeg holder på som jeg gjør? Bør jeg tvinge meg selv til å gjøre det til tross for at jeg ikke har lyst? Kanskje jeg får lyst etter en stund. Eller er ikke ivaretakelse av mennesker det jeg egentlig skal jobbe med? Hva skal jeg jobbe med da, shit nå forsvinner bakken under meg. Går det an å leve et liv der jeg har det jeg ønsker meg samtidig som jeg ivaretar meg selv? Eller må jeg finne et kompromiss; ivareta meg selv litt, men det får være en grense (kan noen plis fortelle meg hvor grensa går så jeg slipper å være bekymra for om jeg fucker det til)?

Gunhild, det ordner seg.

Men tenk om det ikke ordner seg.

Hva skal jeg gjøre hvis det ikke ordner seg? Det hadde vært deilig om det løsnet, og jeg tjente masse penger, og kunne si til folk «hva var det jeg sa, jeg fikk det til!». Tenk om jeg må gjøre ting jeg ikke vil. Jeg har ikke lyst til å gjøre ting jeg ikke vil. Det er ikke sånn verden funker, du kan ikke forvente at alt skal være perfekt hele tiden. Men jeg hater det, jeg hater å godta ting. Hvem f har sagt at jeg må akseptere noe som helst som ikke føles bra, jeg nekter! Hører du hvordan det er konflikt inni meg? En del av meg vet det kommer til å gå bra. En annen del er redd for at det ikke går bra, og vet ikke hva jeg skal gjøre for å løse det. En tredje del tror jeg er dømt til å leve et A4-liv hvor jeg må stå opp klokken seks, komme hjem klokken fem, ikke ha overskudd til å gjøre det jeg vil i de få timene jeg uansett har fritid. En fjerde del er full av trass og nekter å godta noe som helst annet enn AKKURAT det jeg ønsker meg.

Jeg vil bare gjøre det jeg vil, ikke noe annet! Det er enkelt å forholde seg til, tenker jeg når den stemmen maser inne i hodet. «Gå for det du vil, Gunhild, drit i hva andre sier.» Så kommer jeg på at jeg ikke vet hva jeg vil de siste to månedene. Jeg pleide å vite det, men nå vil jeg ingenting. Vel… Det er løgn, for jeg vet én ting jeg vil, og det er å bli tatt vare på. Jeg har lyst til at noen skal ta hånden min og følge meg dit jeg vil. Jeg vil at noen skal være ansvarlig. Jeg klarer ikke gjøre alt alene. Jeg blir trist av å tenke på at jeg alltid har måttet gjøre ting alene. Jeg er vant til å være den som er sterk, den som leder samtalen, den som tar initiativ, den som trøster, den som er der for andre. Jeg pleier å ta ansvar og forklare andre hva jeg trenger når jeg har det vondt, istedenfor å la de klare det selv. Jeg har behov for å bryte sammen. Det er for mye å jobbe så dypt med meg selv, stille opp for andre, forholde seg til alt det vonde jeg hører fra kundene mine, gå på jobb, drive mitt eget firma, konstant observere meg selv så jeg kan bryte ut fra gamle mønstre og heller skape nye og mer hensiktsmessige mønstre…

Det er krevende og hele tiden skulle observere meg selv. Det er krevende å lære hvilke ting jeg gjør som ikke egentlig tjener meg. Det er krevende å finne løsninger, forbedringer, nye måter å være på. Det er ihvertfall krevende å gjennomføre forbedringene i praksis. Og det er krevende å føle på alt som dukker opp i løpet av vekstprosessen. Tenker andre like mye som meg? Føler andre like mye? Det hadde kanskje vært enklere hvis jeg ikke var meg selv. Men jeg er glad for at jeg er meg selv. Ikke alltid da. Jeg vet ikke, jeg. Hva er meninga med det jeg holder på med? Er det egentlig noe poeng å gjøre så mye selvransakelse og endring, kunne jeg ikke bare akseptert livet som det er? Det klarer jeg ikke, jeg vet hvordan det kjennes ut i kroppen når jeg gjør ting jeg ikke liker. Når jeg kjenner det så tydelig i kroppen om noe ikke fungerer, er det naturlig å ville endre det. Kjenner andre det mindre tydelig? Det virker sånn. Hvorfor er det så vanskelig for meg å godta at ting er som de er?