Jeg har merket en stor endring de siste ukene. Jeg føler meg ikke automatisk som en dårlig person når jeg gjør noe som tidligere ville kvalifisert til å gi meg betegnelsen «en dårlig person». Ting som å si nei, at jeg ikke later som om jeg vil prate når jeg faktisk ikke har lyst, jeg la være å svare på mail eller meldinger det sekundet jeg ser den, eller å si hva jeg føler selv om det ikke er hyggelig for den andre… Alle disse punktene ville fått meg til å ramle rett ned i følelsen av at jeg er verdens dårligste person for kun et par måneder siden. Det føles annerledes nå. Bedre. Friere.
Jeg tror det er vanlig for et barn å ta alt foreldrene, og andre omsorgspersoner, sier, som sannhet. Det er først senere du lærer å stille spørsmålstegn til hvorvidt de etablerte sannhetene er sannheter for deg personlig. Jeg begynte å forstå dette da jeg jobbet med masteroppgaven min i 2015: alt som eksisterer er forklaringsmodeller. Noen modeller er godtatt hos mange, mens andre modeller er godtatt hos få. Dette gjelder også for sannheter jeg har lært hjemme. Enkelte hjemme-sannheter er gjeldende i vår familie, men ikke nødvendigvis i andre sin. Det høres selvsagt ut når jeg ser det svart på hvitt, men jeg har ikke forstått det med kroppen før nå.
Det ligger ekstremt mye frihet i det å virkelig forstå at handling X ikke automatisk sier noe om min verdi som person. Bare det å åpne for muligheten gir en følelse av frihet. Jeg kjenner at jeg har mer rom til å bevege meg etter at jeg begynte å forstå. Det er utrolig godt å kunne tenke at «person X synes kanskje jeg er en dårlig person når jeg gjør dette, men det betyr ikke at jeg ER en dårlig person». Det betyr at jeg har gjort noe den andre reagerer på, men det er en helt annen historie enn historien om at jeg er et dårlig menneske.
Læringsprosessen jeg er i åpner øynene mine. Det er så utrolig viktig å stille spørsmål til sannhetene man baserer livene sine på. Det er viktig å spørre seg selv «hvor har jeg lært dette?», «er det sant?», «hvordan kan jeg vite at det er sant?» og «hvordan føles det for meg om dette er sant?». Jeg tror ofte (nesten alltid) at det finnes én enkelt, universell sannhet. Dette var en tanke som lå og murret i bakhodet gjennom hele masterperioden. Det er et stort spørsmål og jeg vet ikke hva som er svaret. Jeg har begynt å forstå at det finnes noe som kalles subjektiv sannhet, og det har vært en viktig oppdagelse for meg. Hva jeg tenker og føler er sant for meg. Uavhengig av hva andre mener. Jeg har rett på min egen opplevelse av situasjonen. Jeg har rett til å føle som jeg gjør. JEG lever MIN virkelighet. Dette betyr at jeg også kan definere handlingene mine i tråd med hvilke verdier jeg har. Personlig synes jeg det er godt å leve i tråd med meg selv. Jeg tror det er dette som kalles integritet. Hvis jeg IKKE velger å handle i tråd med egne verdier gjør det meg allikevel ikke til et dårlig menneske. Det føles ikke nødvendigvis godt, og jeg føler meg kanskje (sannsynligvis) som en dårlig person, men det betyr ikke at det er sannhet. Kanskje det heller sier noe om at jeg har trådd ut av min egen integritet? Det er en stor forskjell Å FØLE seg som en dårlig person, og å helhjertet tro at man ER en dårlig person. Jeg er takknemlig for at jeg har lært å se nyanser og med det kan føle på friheten det er å ha et større handlingsrom, samtidig som verdien min som person forblir den samme.
Hvis det uansett hadde fantes én sannhet – hvem er det som har defineringsmakt over hva sannheten er? Hvite mennesker hadde høyere verdi en svarte, det ble ansett som sannhet en gang i tiden. Jeg kommer tilbake til spørsmålet «hva betyr egentlig «sannhet»?». Jeg har tenkt at det betyr «noe fastsatt som også må gjelde for meg». Jeg kan fundere i all evighet på temaet, og det var ikke det jeg hadde lyst til. Jeg ville uttrykke takknemlighet over at jeg i stadig større grad forstår at jeg kan definere mine egne sannheter. Det er så verdt å gjøre selvrefleksjon og indre utforskning når premien er mer frihet.
Gunhild Archer, counselor 