Jeg vet jeg har gjort ting som har såret andre. Jeg tenker spesielt på en gang jeg tvang broren min til å fortelle sannheten om noe som hadde skjedd hjemme. Det var bare en liten ting, men måten jeg presset han på var voldsom. Hvis han min hadde kommet til meg i dag og fortalt at han hadde behov for å snakke om det som skjedde ville jeg ikke blitt overrasket. Hvis han hadde sagt at han har problemer med å åpne seg opp for andre av frykt for å bli hudflettet ville jeg forstått det. Jeg har tenkt mye på denne typen situasjoner i det siste – hvordan det kan se ut når den ene i en relasjon tar initiativ til å snakke om noe som har skjedd.
Hvis noen kommer til meg og forteller at de er såret eller sint som følge av noe jeg har sagt eller gjort (eventuelt noe jeg IKKE har sagt eller gjort) pleier jeg å reagere med følelsen av skam. Skammen ligger under, og på toppen vises angrep. Jeg tenker automatisk «jeg har gjort noe feil» som for meg betyr at den andre ikke er fornøyd med meg, som igjen betyr at de ikke har lyst til å være sammen med meg med mindre jeg gjør det godt igjen. Det er dit JEG går. Andre går kanskje et annet sted, men jeg har inntrykk av at de fleste går et-eller-annet sted.
Basert på min erfaring er det vanlig å unngå disse tankene og følelsene ved og reagere på følgende måter:
«Har du gått og holdt på det SÅ lenge?! Hvorfor kan du ikke bare la det gå?»
«Du er så følsom, det var ikke så ille. Du overreagerer.»
«Men det var ikke det som skjedde.»
Når noen tar initiativ til å snakke ut om noe, tror jeg den underliggende intensjonen ofte handler om at de ønsker å reparere relasjonen. Om du som mottaker ønsker å bevare relasjonen er det vesentlig å ta imot invitasjonen på en god måte. Med det mener jeg at personen må få rom til å fortelle SIN opplevelse. Som mottaker kan du lytte og søke å forstå.
Det har vært krevende for meg å tillate initiativtakeren sin historie fordi jeg drukner i frykter. Jeg har konkludert med at det er essensielt å rydde opp i mine egne historier, tanker og følelser om jeg skal være i stand til å stå stødig når den andre initierer en opprydning.
Å akseptere initiativtakeren sin historie er ikke synonymt med at din historie er uviktig eller feil. Det betyr at jeg er meg, og den andre er en annen. Det går et skille mellom oss. Den som inviterer har SIN oppfatning av hendelsen. Den er gyldig. Jeg kan ha en annen oppfattelse av situasjonen – den er også gyldig.
Jeg snakker noen ganger med foreldre hvis barn sliter psykisk. En sjelden gang har jeg spurt forelderen om de anser foreldrerollen som potensielt utslagsgivende for at barnet sliter. Den vanligste reaksjonen er konstant benektelse: “Nei, det må være noe annet, mobbing på skolen, eller den episoden hvor naboen sa…”. Denne holdningen gjør det sannsynligvis vanskelig for barnet å ta opp ting som skjer i relasjonen seg selv og foreldrene. Det er det samme i forhold til broren min og meg. Jeg fratar han hans egen virkelighet, i tillegg til muligheten for reparasjon i relasjonen, om jeg benekter hva jeg har gjort. Jeg sier bokstavelig talt “det er mer viktig for meg at jeg ikke har gjort noe feil enn at du blir hørt».
Gunhild Archer, counselor 