Gunhild Archer, counselor

I forsøket på å skaffe meg en inntekt jeg kan leve av gjennom enkeltmannsforetaket har jeg startet et workshopsamarbeid. Dette resulterte i et formalitetsmøte hvor lederen til samarbeidspartneren min var tilstede. Jeg hadde våknet etter en urolig natt med lite søvn. Følelsen av ensomhet satt dypt i kroppen. Behovet mitt var alenetid, men det føltes mer viktig å legge inn innsats for at økonomien skal ordne seg enn og ta hensyn til hvordan jeg følte meg. Refleksjonene jeg gjorde i løpet av dagen var kort oppsummert «det er et viktig møte. Bedre å møte opp enn å avlyse, det er forståelse for at jeg har en røff dag – jeg trenger ikke være på topp». At jeg lot overkroppen hvile på bordet, mens jeg ventet på at møtet skulle starte, var ikke 100% bevisst, men det var heller ikke totalt ugjennomtenkt. En ting jeg praktiserer er å tillate meg selv det jeg har behov for i øyeblikket (så lenge det ikke skader noen). Det kan bety å sette meg ned på fortauskanten når jeg venter på bussen, legge meg på gulvet mellom to øvelser på trening, eller å hvile overkroppen på bordet mens jeg venter på at møtet skal starte.

I etterkant fikk jeg tilbakemelding fra samarbeidspartneren om at han ikke syntes oppførselen min var profesjonell. Dette satte i gang et hav av reaksjoner i meg. Den mest tydelige var en følelse jeg vil beskrive som trass, i sammenheng med tanker som «Hvorfor kan jeg ikke gjøre som jeg vil?» og «Hva er det som er galt med å hvile på bordet når jeg er sliten?». Etter å ha snakket med reaksjonen min hos mennesker jeg kjenner, sitter jeg igjen med følelsen av at jeg burde føye meg. Det ER riktig å oppføre seg på et møte – du hviler ikke på bordet selv om du er sliten.

Jeg kunne ønske det var en enkel pille å svelge, men for meg er det ikke det. Pilla veier ett kilo. Den må tygges, bit for bit til hele kiloet er borte, den kan ikke svelges. Og den smaker dritt. Slik jeg ser det har jeg to valg. Enten tar jeg en bit av gangen til pilla er borte, og så får jeg ha en ekkel smak i munnen for hver bit jeg tvinger ned. Eller så legger jeg pillen til side og ser hvilke konsekvenser det får. Jeg sitter i skrivende stund og lurer på hva som er viktigst for meg. Jeg lurer på hvorfor jeg må forholde meg til kilostore piller, mens andre tilsynelatende har å gjøre med vanlige 400 grams Ibux. Hvorfor er det sånn? Er det i det hele tatt sant at piller kommer i ulik størrelse? Kanskje jeg bare tåler mindre? Det jeg konkluderer med er at, siden jeg ikke klarer å endre meg, må jeg være født sånn. Det føles ekstremt urettferdig. (Jeg kan også konkludere med at det feiler meg noe, men jeg prøver å la være og gå dit.)

For å få mer klarhet i hva reaksjonene mine handlet om valgte jeg å gjøre en av øvelsene jeg nylig har lært. Jeg så for meg et svart rom for så å spørre om den delen av meg som følte seg sta ville gjøre seg synlig. Da den viste seg gikk jeg i dialog med henne.

Den sta delen føles ut som en «game changer». Hun er ikke her for å spille etter utdaterte regler. Hun er her for å skape nye. Hvis hun kunne se logikken i de gamle reglene ville hun sannsynligvis hatt lettere for å godta dem. Da ville hun ikke vært en «game changer». Hun ser oppriktig ikke problemet med å hvile på møtebordet når hun er sliten. For henne er det så enkelt som «jeg er sliten, derfor hviler jeg». Hun kan velge å leve etter normen, men det vil koste henne. Å leve etter normen betyr at hun må leve et liv på bekostning av seg selv – ute av integritet. Ubehaget av å føye seg er så sterkt at det føles uaktuelt. Jeg kan tvinge henne, og jeg HAR tvunget henne, men på et tidspunkt setter hun seg på bakbeina. Når jeg tenker over det vet jeg akkurat hvilke situasjoner det er snakk om. Jeg har sagt ja selv om jeg mener nei, ofte flere ganger på rad. Tilsynelatende ut av det blå har jeg totalt mangel på motivasjon,Jeg har IKKE lyst til å være med videre. Til nå har jeg aldri skjønt hva problemet er. Jeg har tenkt at jeg er svak, eller at det feiler meg noe. «Hvorfor kan jeg ikke bare ha lyst sånn som vanlige folk?», har jeg pleid å spørre meg selv. Når jeg nå ser på den sta delen av meg finner jeg ingen feil. Hun passer ikke inn, men det gjør henne ikke feil. Hun klarer ikke gjøre ting med mindre de gir mening – det gjør henne ikke svak.

At hun vil ikke vil være med på ting som ikke gir mening fører til at hun ofte føler seg alene. De fleste skjønner ikke hvor sterke kreftene som rører seg i henne er. De skjønner ikke hvorfor hun ikke kan tilpasse seg, hvorfor hun ikke kan føye seg bare en gang, eller være litt rundere i kantene.

Se for deg at noen fysisk tar tak i deg og tvinger deg til noe du absolutt IKKE har lyst til. Det er den samme følelsen hun har om hun må gjøre noe som ikke gir mening. Det spiller ingen rolle hvor ubetydelig situasjonen ser ut for deg. Det føles som hun kveles. Det kjennes klaustrofobisk ut, det er ikke plass, hun vil vekk, men det er ingen vei å gå. Samtidig er hun redd for å gjøre det som føles riktig for henne. Hun er redd for å gå sin egen vei. Hun blir synlig i det hun går mot strømmen og hun forventer motstand fra menneskene rundt henne. Hun forventer også at menneskene som står henne nærest skal fortelle henne «hva var det jeg sa! Du burde heller sagt ja. Det er din feil at du er alene når du hele tiden skal være så egen.». Det er dét som er det mest skremmende. Ikke engang de som er nære forstår at konformitet føles som å kveles, og siden de ikke forstår kan de ikke støtte. Ikke bare er det mangel på støtte – de gir henne også skylden for at hun har det vondt. Et alternativ hadde vært å trøste, men det fordrer kanskje også forståelse.

Det jeg synes er rart er hvordan alle mennesker sannsynligvis har områder hvor de synes det er greit å være seg selv, mens på andre områder ville de heller valgt å innfri forventninger. Jeg kan for eksempel forestille meg å bli fortalt av person A at det er greit å kle meg som jeg vil i en spesifikk type møte, mens i en annen type møte hadde det vært mer passende med et mer formelt antrekk. Dette er person A sin individuelle vurdering av hva han eller hun synes er akseptert. Person B kan ha en helt annen oppfatning og ber meg kle meg superformelt i det første møtet, mens en uformell stil er bedre i møte nummer to. Alle har sin unike oppfatning av hva som er akseptabelt, men de fleste faller innenfor normen og oppfører seg etter de uskrevne reglene. Og så har du de som skiller seg ut og hviler hodet på bordet under møtet.

Hvis handlingene mine blir oversett av de andre på møtet til «hun synes det er uinteressant å være her», «jeg er ikke spennende nok» eller «hun evner ikke å lede en workshop», kan det ikke adresseres der og da? Det virker som et vanskelig prosjekt å oppføre meg på en måte som forhindrer mennesker å mene ting som kan slå negativt ut. Det føles som et spill hvor jeg må bruke alle ressursene mine på å anta. Hvis jeg skulle valgt konformitet vil jeg måtte forholde meg til absolutt alle sine holdninger. Det gir ikke mening å forholde meg til enkelte normer, men ikke andre. Hvis jeg skal være selektiv kan jeg likeså godt velge å følge min egen integritet fullt ut.

Jeg er glad for at jeg blir stadig mer bevisst hvor dyktig jeg er i jobben min. Jeg kommer til å være en ressurs for andre mennesker, med eller uten deres hjelp. Den sta delen av meg synes det gir mest mening å være seg selv når ønsket mitt for verden er at alle mennesker skal kunne være seg selv. Hun synes ikke det gir mening å kun snakke om budskapet, det må også leves i praksis.