Gunhild Archer, counselor

Opposisjonen inne i meg føles sterkere enn noen gang. En del av meg vil ikke se. En del av meg er frustrert fordi den vil se, men blir hindret fra å se. Det føles ut som jeg rives i to, av krefter som er sterkere enn jeg makter å romme. Slik føles det. Spenningen mellom de motsatte delene skaper uro og rastløshet. Det gir et ubehag av energi og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å lette på trykket.

Konflikten handler om hvorvidt jeg er klar for å se eller om det er for smertefullt. Om jeg har nok ressurser til å håndtere smerten som venter. Om jeg har meg selv i det jeg ser. Om jeg har andre.

Det er vondt å ha en formening om noe inne i meg selv, samtidig som jeg ikke vet. Å romme motsetninger på denne måten gjør at jeg føler meg gal. Det er vondt å forholde seg til uvissheten. Det er vondt å forholde seg til «hva hvis det er sant». Det er vondt å stadig forsøke og avvise denne formeningen som føles sann.

Absurditeten i det hele er fascinerende. Og den gjør meg frustrert, det avhenger av dagen jeg har.

Når du er på brytepunktet til å se noe i deg selv du har mistet kontakt med for lenge siden, og dette nye rokker ved den etablerte virkelighetsoppfatningen din… Hvordan skal man kunne akseptere dette nye, når det regelrett KNUSER virkeligheten man lever i?

Fordi jeg ikke vet… Og fordi dette potensielt nye er knusende. Hvordan kan jeg snakke om det? Tyngden av det hele er knusende. Ikke den samme typen knusende; ikke som i at noe går i tusen knas, heller som at tyngden presser ned til alt er flatt. Så jeg holder alt inne. Veksler mellom å kjenne på en indre viten om at dette er realiteten jeg kommer til og måtte ta innover meg, aktiv benektelse som følge av at det er ubeskrivelig vondt når en virkelighet knuses i biter, og forvirring – det kan ikke være sant, jeg får det ikke til å stemme, det gir ikke mening. Jeg sitter igjen som et kaos. Et spørsmålstegn. Et rom som favner alt.

Det er uvirkelig hvor mye jeg finner når jeg dykker ned i meg selv. Jeg forstår at andre stiller spørsmålstegn ved hvorvidt det er verdt det. Hvorfor gjør jeg det når det bringer meg smerte?

Følelsen av å finne min egen sannhet, det er svaret. Å se hvem jeg er. Ikke hvem jeg tror jeg er, basert på hva jeg har lært at er akseptert og ønsket. Hvem jeg faktisk er. MEG. Den følelsen er ubeskrivelig. Det er naturlig at alt jeg møter ikke er lystbetont. Ting som er lystbetont pleier å være akseptert, derav er det ingen grunn til å skyve det ned i det mørke nederste av seg selv. Det er det uakseptable som er der. Sannheten du ikke vil se i øynene, men som allikevel er der. Som fremdeles er DEG. Hvis du legger et halvkjipt eple nederst i kjøleskapet, ute av syne og sinn, betyr det ikke at eplet ikke vil påvirke miljøet i kjøleskapet. Jo lenger det får ligge, jo mer vil det sannsynligvis påvirke.

Hvordan vet du at noe er virkelig? Realitet. Reelt. Hvis jeg ser tilbake over livet mitt så langt finner jeg tanker, situasjoner, mønster og følelser som ikke nødvendigvis gir mening. Eller… De gir mening fordi jeg har trukket slutninger som for eksempel «jeg var sykt pysete da jeg var barn» eller «det er fordi jeg er verdens svakeste person». Et objektivt blikk på konklusjonene jeg har trukket forteller meg at det er noe som skurrer. Er realiteten at jeg var engstelig uten grunn som barn, eller er dette en mening jeg har skapt fordi den virkelige meningen var tyngre å forholde seg til? Er realiteten at jeg er verdens svakeste person fordi jeg ikke klarer å si nei, eller har det en annen forklaring? Dette vage jeg har en formening om, det gir en ny forklaring. En forklaring som føles bedre enn forklaringen om at jeg er pysete og svak. Når jeg sier at den føles bedre så mener jeg; den gjør ubeskrivelig vondt fordi den knuser en virkelighet, men den føles på en måte ut som et utpust kombinert med følelsen av å lande i meg selv, og dét føles godt.

Jeg vil vite. Jeg vil ikke vite. Ikke tving meg til å se. Det er ikke trygt å se. Hvis du ser – hva da? Hvem vil se med deg? Jeg kommer til å måtte stå alene. Men i det minste står jeg med meg. Er det nok?