Gunhild Archer, counselor

Jeg har behov for å uttrykke noe, uten at jeg er helt bevisst hva. Det eneste jeg vet er at det finnes en følelse inne i meg som driver meg til å skrive. Det er noe som vil ut. Det er noe som har vært holdt inne for lenge, det har vært skjult innenfor grensene som er meg – den personen jeg blir sett som utenfra. Innenfor grensene, inne i halvmørket, der er det noen som trenger å bli hørt.

Forholdet mitt til denne noen? Jeg føler meg skeptisk. Og engstelig. På vakt. Jeg kjenner styrke i personen som står i halvmørket. Det er tydelighet og «no bullshit». Det er den endelige grensa. Det er krav, de det ikke går an å fire på.

…

Det er kravene mine jeg ser på.

Jeg får en følelse av at vi ikke har verdens beste forhold. Det ligger i lufta. Den (jeg kan ikke kalle den verken hun eller han, det ser ut som en gutt, men jeg får også følelsen av det er en jente – litt sånn som jeg så ut da jeg var yngre) liker ikke meg, fordi jeg ikke lytter til hva den sier. Jeg liker ikke den, fordi den hindrer meg fra å få det jeg vil ha. Hver gang den har en endelig preferanse blir en møtt av andre med «det funker ikke for meg», i kombinasjon med manglende evne eller vilje til å søke etter en mulig løsning. (Jeg forstår at det handler om hvilke mennesker jeg omgir meg med, og at det i teorien finnes mennesker som vil gi meg det jeg vil ha. Erfaringene så langt er at ingen vil, eller klarer, å imøtekomme behovene.) Over tid har jeg lært å dempe henne. Jeg firer på mine egne krav for å unngå avvisning og plutselig er hun avvist ikke bare av andre, men også av meg.

Det er rart å stå ovenfor den delen av meg som holder kravene mine. Jeg blir trist fordi jeg vet jeg har neglisjert henne – alltid. Jeg har hatet henne siden så lenge jeg kan huske. Hvor mange ganger har jeg ikke forbannet hvor kravstor jeg er. Hvor mange ganger har jeg ikke blitt spurt om jeg kan fire på kravene, trenge litt mindre eller å godta og få halvparten av det jeg trenger, for så å gi det et helhjertet forsøk. Det har lenge vært en indre kamp mellom «du kan ikke få alt du vil ha, slutt å være så naiv, hvorfor er det så vanskelig for deg å godta verden som den er» og «jeg nekter å godta noe som helst, jeg kommer til å lete til jeg dør, det er ikke et liv verdt å leve hvis jeg ikke kan få hele behovet dekket».

Den delen av meg som står i halvmørket sier at jeg ikke får sette andre før meg. Hvis det ikke føles bra for meg å stille opp, da kan jeg heller ikke stille opp, selv om den andre er døende. Jeg må (utropstegn) ha meg selv først.

Den sier også at nok får være nok. Hvis noen er interessert i meg, hvis de mener det alvorlig, da prioriterer de meg. De svarer på meldinger og de tar initiativ. Hvis de virkelig vil være i livet mitt, da lærer de hvordan de skal forholde seg til hva jeg føler. Det er ikke greit å glemme og svare på meldingene mine i 3 uker, hva f. «Du fortjener å føle deg ønsket», sier den delen som står i halvmørket.

Den sier at jeg fortjener mennesker som er bevisst seg selv. «Du vet det allerede», sier den. «Det er vondt for deg å være med mennesker benekter når du føler noe er galt – når de regelrett slår ned hva du føler der og da. Det funker ikke lenger. Du fortjener noen som er villig til å se innover i seg selv for og se om det du fanger opp stemmer, og som ønsker å snakke om det som eventuelt foregår.» Dissonans fungerer ikke lenger. Jeg har levd hele livet mitt i andre sin virkelighet, nå har tiden kommet for å finne mennesker som er villig til å vedkjenne seg min.

Jeg setter meg på huk foran det lille barnet som står i halvmørket og ser inn i øynene til det jeg nå føler er en jente. Jeg ser inn i øyne som føler seg forlatt. Jeg ser inn i øyne som ber om at jeg ikke skal forlate henne igjen. Hun trenger meg. Hun trenger én som konsekvent prioriterer henne.