Gunhild Archer, counselor

Jeg bevitner gang på gang historier som omhandler seksuelt misbruk. Oftest utført av foreldre. Min observasjon er at barn som har opplevd seksuelt misbruk ofte er helt alene.

De har ikke seg selv.

De har ikke menneskene som skulle vært nære omsorgspersoner.

De har ingen.

Det er ikke tilstrekkelig å si at de ikke har seg selv, det sitter dypere enn at de har forlatt seg selv. De har vendt seg mot seg selv. Et overgrep stiller barnet i en posisjon hvor det må velge. Skal det velge seg selv? Hva og hvem velger det da vekk – hva er konsekvensene? Som barn er de prisgitt de voksne rundt seg for å overleve. Jeg hører mennesker si at man alltid har et valg, og jeg er på en måte enig. Samtidig ikke. Når overlevelsen din står på spill, i hvilken grad kan man egentlig velge seg selv?

Hva betyr det å velge seg selv? Å være tro mot seg selv, altså å stå i sin egen personlige sannhet? Jeg hører historier om barn som valgte opposisjon mot overgriperen. De viste sinne og aggresjon, de trasset og sa nei. De valgte en sannhet i seg selv som sa «jeg ønsker ikke å delta». (Hva med sannheten i dem som sa «jeg trenger Mamma og Pappa», de valgte bort den.) Kanskje minsket opponeringen antallet overgrep, kanskje ikke. Andre velger å trekke seg inn i seg selv. De dagdrømmer – rømmer til et annet sted. De velger en sannhet som sier «dette skjer ikke, alt er fint». Noen velger lydighet og konformitet. De blir mestere i å plukke opp selv de mest subtile signaler; toneleie, ansiktsuttrykk, ganglag, holdning… Kanskje velger de selv å ta initiativ til å dekke den voksne sine behov, for på den måten å føle en viss form for kontroll og dermed også trygghet. De velger en sannhet som sier «jeg har kontroll, dette er mitt valg, jeg er trygg så lenge jeg kan forutse alt».

Hvor sannsynlig er det at omverden ser hva som foregår i barnets virkelighet? Den virkeligheten de våkner til, og legger seg til. Den de er dømt til å leve, inntil overgrepene tar slutt. Hvem er i stand til å se? Hvem våger å se? Min observasjon er at sannheten er for brutal for de fleste. De som kunne sett velger å ikke se. Jeg forstår ikke i hvilken grad dette er et bevisst valg eller ikke. I mange av historiene jeg hører er det åpenbart for meg at noe ikke er som det skal. Noen barn prøver å fortelle med ord, for så å oppleve at det feies bort med utsagn som «la oss fokusere på her og nå, du trenger ikke bekymre deg for fremtiden». Mange barn viser gjennom atferd, for eksempel uro, separasjonsangst, tilknytningsvansker, mareritt, seksualisert atferd og så videre. Inntrykket jeg sitter med er at nære voksne kan uttrykke bekymring over barnet, men definerer problemet som noe ved barnet selv. Barnet er sensitivt. Barnet er en urokråke. Barnet er hyperaktivt. Jeg tror man lett setter merkelapper på barn fordi det er ubehagelig å stille spørsmålstegn ved hvorvidt barnet har en reell grunn til å vise «avvikende» atferd. De færreste ønsker å se realiteten, ergo lever barnet alene i sin separate virkelighet – den hvor far eller mor, bestefar eller onkel, lærer, prest eller trener, tvinger barnet til å utføre oralsex eller ha samleie.

Å ta imot et barns opplevelser innebærer at de involverte må innrømme at overgrepet skjer. En overgriper vil ikke innrømme et overgrep. Å innrømme vil bety uendelig store, negative konsekvenser. Ekstremt få positive (jeg kommer hovedsakelig på én; å reparere relasjonen – det er mulig kun om man innrømmer sannheten). Ved å ta imot et barns historie og innrømme at historien er sann, endres virkeligheten til alle involverte, ikke bare overgriperen. En partner må forholde seg til et kaos av tanker og følelser. Venner må forholde seg til en ny virkelighet. Eventuelle søsken må også forholde seg til endring. Når man som offer velger å kommunisere hva som foregår, innbefatter det denne risikoen – man ber menneskene rundt seg om å velge en ny virkelighetsoppfatning. En som er ukomfortabel. Min erfaring er at de fleste velger etter prinsippet «minst mulig ubehag». Kanskje man har aksept for et visst ubehag, men de færreste ville valgt smerte. Resultatet er at barn opplever å ikke bli valgt, ofte av mennesker det er avgjørende at velger dem. Når dette skjer, må barnet leve med følelsen av å ha ødelagt båndet til noen de har uendelig kjærlighet for. Selv om det er den voksne som velger bort barnet, vil barnet ofte føle at det var barnet selv som valgte bort. Hvordan skal man håndtere tapet av trygghet, kjærlighet og tilhørighet? Det føles så uendelig vondt at mange barn tier. De tar istedenfor i bruk en rekke ulike håndteringsmekanismer, hvor alle fører til at barnet velger bort seg selv.

Barnet trer inn i virkeligheten til de rundt seg. Ettersom ingen vedkjenner seg barnets verden, velger barnet å møte opp deres. Dette er det eneste de kan gjøre om de vil unngå å være alene. Den delen av barnet som bærer misbruket er stengt av. Minnene blir lagret et sted dypt inne i barnet. Om de har normale reaksjoner på den unormale situasjonen blir disse forklart av menneskene rundt som sensitivitet, uro, rastløshet, angst, opposisjon, bråkmaker eller engstelig. Merkelapper. De blir satt i bås. Barnet må nå skape forståelse ut fra hva de innerst inne vet er sant og hva de gjennom merkelappen blir fortalt at er sant. For mange skaper det ekstrem tvil og usikkerhet. Jeg snakker med mennesker som helt og holdent har tatt merkelappen til brystet. «Jeg er for sensitiv, det er bare sånn jeg er.» De har ikke tilgang til informasjonen som kunne forklart hvorfor de føler som de gjør.

Kanskje de blir fortalt av overgriperen at hemmeligheten de har er helt vanlig. «Alle barn gjør det samme når de er hjemme.» Kanskje de også får beskjed om en rekke skumle konsekvenser om de røper hemmeligheten. Barnet må forholde seg til motstridende informasjon: «det er helt vanlig» og «jeg straffer deg hvis du forteller». Hvordan skal det forene de ulike beskjedene?

Hvis barnet vil fortsette å ha tryggheten, overlevelsen og kjærligheten velger de å tro på beskjedene de får. De prøver å stenge ute uroen som oppstår inne i dem når de må favne motsetningene. De tror på overgriperen. De knytter seg til overgriperen. Å være på samme side gir en form for trygghet, selv om det er på bekostning av dem selv. De opplever en viss form for tilhørighet, samtidig føler de at de ikke hører til, nettopp fordi hele dem ikke er valgt. I tillegg har de valgt bort seg selv. Innerst inne føler de seg alltid alene.

Det de har er:

• En oppvekst hvor undertonen er frykt.
• Et system som alltid er på høygir.
• En hemmelighet som er for tung å bære.
• Ensomhet som spiser de opp innenfra, den typen som får de til å lure på hvorfor de lever.
• Følelsen av å være annerledes. Ikke bare annerledes, det føles som om det er noe fundamentalt feil med dem.
• Avsky og selvhat.

På et tidspunkt har barnet blitt voksent. Det er i omgivelser som tillater minner og følelser å komme tilbake, inn i bevisstheten. De finner seg selv. Noen beskriver det som å våkne fra en drøm, andre beskriver det som å våkne opp i et mareritt. De føler på ting de for lengst hadde glemt, men som samtidig føles velkjent. De føler på følelser som preget barndommen. Selv om det føles reelt stiller de spørsmålstegn ved hva som skjer. Det er vanskelig å forene det livet de bevisst husker med den nye informasjonen de stadig føler. I møte med offer for incest har jeg inntrykk av at det føles som en lettelse å huske, fordi det gir svar på en rekke spørsmål de lenge har stilt seg. Samtidig er smerten drepende. Det gjør vondt å se gjennom illusjonen om at de var elsket, at de hørte til, og at de hadde en god barndom. Det gjør vondt å stille spørsmålet som er tvunget til å dukke opp: «Hvis de var glad i meg, hvorfor gjorde de meg vondt?». Jeg hører ofte utsagnet «jeg kunne ønske det ikke var sant», samtidig fortsetter kroppen å huske. De gjenopplever bruddstykker, de ser situasjoner for sitt indre øye, de har mareritt, de våkner i panikk og føler seg desorientert – de vet ikke om de er i sin egen seng eller i samme seng som far eller mor. Jo mer de husker, jo flere spørsmål får svar. De begynner å se sammenhenger mellom hendelser de har opplevd, tankemønstre de alltid har hatt og tilsynelatende uvanlige reaksjoner.

Informasjonen de nå besitter kverner, døgnet rundt, med ulik intensitet. Det er vanskelig å få fri – hvordan kan de når alt foregår inne i dem selv? Selv om de opplever nummenhet, og det føles som en form for fri, er spørsmålet «har det virkelig skjedd?» alltid tilstede. Sakte, men sikkert, myker de opp ovenfor seg selv. På et tidspunkt føler de forståelse. «Hvis alt jeg nå husker faktisk skjedde, da har jeg en grunn til å føle som jeg gjør.» De blir også stilt i situasjoner hvor de må velge. En vanlig situasjon, hvis overgrepet har skjedd i den nære familien, er hva de skal gjøre i ferier. Skal de dra hjem og late som ingenting? Skal de ta opp hva de nå husker at har hendt? Skal de finne på en forklaring for hvorfor de ikke kan dra hjem? Skal de velge sin egen sannhet eller illusjonen av tilhørighet?

De ønsker å velge seg selv.

På et vis er de i en lignende situasjon som da de var barn og hadde behov for å bli sett. Har risikoen sunket siden den gang? Jeg erfarer at mange håper og tror det kan være annerledes, fordi de er nå voksne. En konfrontasjon blir mellom to likemenn, de er ikke lenger barn. Det gir håp. Et barn kan bli bortforklart. Et barn er ikke troverdig – de dikter opp ting. Som voksen har de begynt å kjenne på en følelse av at de har rett til å bli hørt. De ser også på en konfrontasjon som den eneste måten relasjonen kan fortsette. De bestemmer seg for å ta sjansen.

I det reaksjonene av konfrontasjonen kommer, som ofte er benektelse, lærer de at de ikke egentlig hadde valgt seg selv. Det så ut som de valgte seg selv, men det de egentlig forsøkte å få var at menneskene rundt skulle velge dem. De ville at menneskene rundt skulle anerkjenne virkeligheten deres, den de hadde begynt å minnes, men som de enda ikke klarte å tro.

De satte seg i en posisjon hvor de endelig fikk erfare konsekvensen av å velge sin egen realitet, selv om de innerst inne ikke vil tro at den er sann. De er nå i en posisjon hvor de må konfrontere alt de var redd for at skulle skje da de tenkte på å fortelle som barn. De må forholde seg til at foreldre kanskje ikke velger dem. Ei heller utvidet familie. Eller søsken. Kanskje er venner perifert nok til at de tåler sannheten og kan velge i offerets favør. En relasjon forblir umulig om offerets virkelighet er «den personen gjorde overgrepene» og overgriperens virkelighet er «jeg er ikke en overgriper, alt du sier skjedde har ikke skjedd, hvorfor er du så vanskelig?». To totalt ulike virkeligheter kan ikke sameksistere. Ideelt skulle man kunne møtes i et kompromiss, men hvor er kompromisset i en slik situasjon? Alle jeg har snakket med som har opplevd seksuelt misbruk (innad i familien) som barn, føler seg dratt mellom ønsket om å eie sin egen historie og å høre til hos Mamma og Pappa. Det er en lang og hard kamp å se at tilhørighet kan finnes hos andre. Det er en lang og hard kamp for deretter å finne tilhørigheten. Det er en lang og hard kamp å velge seg selv. De som går denne veien går ofte det første og hardeste stykket alene.