Gunhild Archer, counselor

For nesten to måneder siden kontaktet jeg Under Dusken. Jeg følte meg frustrert over flere situasjoner jeg hadde opplevd hos Sit Idrett og hadde behov for at min side av saken ble sett. Under Dusken ønsket å skrive en artikkel om det. Jeg ble intervjuet, ledelsen ble intervjuet og jeg tror flere kilder ble kontaktet og intervjuet. Saken var ment å komme på trykk den 6.november. To uker før artikkelen skulle kommet på trykk fikk jeg beskjed om at Under Dusken hadde bestemt seg for å ikke trykke saken. Følelsen jeg sitter igjen med er rastløshet og sinne. Det var viktig for meg å fortelle mitt perspektiv. Det er den første gangen jeg har hatt mot til å være uenig med en autoritet. Det er den første gangen jeg har turt å velge meg selv – å tenke (og føle) at «jeg har rett til å føle som jeg gjør, dette er hvordan jeg oppfatter situasjonen, ingen kan ta fra meg min opplevelse». Jeg tenker også at de andre involverte i saken har rett til å ha sine perspektiver, men det gjør ikke mitt mindre gyldig. Når det er sagt; jeg er bevisst at jeg ikke har alle fakta i saken. Det kan hende Sit har loven på sin side. Om dette er tilfellet synes jeg allikevel at hva som har skjedd ikke er greit, og at enkelte ting ikke henger på grep.

Intensjonen min ved å skrive dette innlegget er flerdelt. Hvis jeg begrenser ærligheten min til det jeg opplever er normen, vil jeg si at intensjonen min er å uttrykke mitt perspektiv, nettopp fordi jeg føler jeg har blitt behandlet dårlig. Hvis jeg velger å være mer ærlig, har jeg også en intensjon om å vise for meg selv, gjennom handling, at «I’ve got my back». Jeg ønsker å vise meg selv at jeg har lov til å ha mitt perspektiv, min oppfatning, mine tanker og følelser. Det er viktig for meg. En del av meg har behov for at folk tar min side, noe jeg er forberedt på at kan være langt fra realiteten. Om jeg er helt ærlig er det også en del av meg som har behov for å for å tvinge ledelsen til å se, og jeg vet at dette ikke handler spesifikt om ledelsen. Det handler om mennesker som sier de vil forstå, men som ikke er villig (eller i stand til) til å se andre sitt perspektiv.

Det kommer til å bli et langt innlegg (5 sider, heads up). Det en del detaljer jeg synes er relevant å få med, men jeg skal forsøke å skrive på en måte som gjør at det er oversiktlig. Jeg kommer til å fortelle om fire ulike tema. (Jeg minner deg på at dette er hvordan jeg har opplevd situasjonene. Jeg minner også meg selv på at jeg har lov til å ha min opplevelse, jeg føler meg redd når jeg tenker på at jeg kommer til å publisere dette.) Jeg kommer ikke til å bruke navn, men referere til enten «ledelsen» eller «leder».

• Bruk av doping og samarbeidet mellom Sit og Antidoping Norge
• Konfrontasjon med ledelsen
• Feilutbetaling av lønn
• Tvetydig begrunnelse for «oppsigelse» (les; ikke fornyelse av kontrakt)

I 2014 fortalte et medlem av Sit meg om personlig bruk av et av de prestasjonsfremmende stoffene som stod på dopinglista. Jeg meldte dette til ledelsen og fikk beskjed om at de skulle ha en samtale seg imellom for å finne ut hvordan de best kunne håndtere situasjonen. Der og da tenkte jeg ikke mer over det. Jeg hadde gjort det jeg var pliktet til å gjøre i henhold til dopingrutinene vi er pålagt gjennom Antidoping Norge. Jeg merket meg at medlemmet fortsatte å trene hos Sit i flere år etterpå, men til tross for at jeg stusset på det valgte jeg å la det gå.

I 2016 ble jeg meldt til ledelsen av en kollega for å tilbakeholde informasjon om medlemmer som dopet seg. Jeg hadde hatt en kort samtale med en venn mens jeg stod ved inngangen til treningssenteret. I løpet av samtalen ble det nevnt at han hadde brukt ett av stoffene som står på dopinglista. Ikke et treningsrelatert stoff, så jeg tenkte ikke automatisk på at jeg måtte melde fra til ledelsen. I løpet av tiden jeg var inne på senteret for å trene hadde den aktuelle kollegaen sendt en mail til ledelsen hvor han sa at jeg holdt tilbake informasjon om dopingbruk. Jeg tror jeg forstår kollegaen min sitt perspektiv. Fra mitt perspektiv føler jeg at jeg ikke har holdt tilbake informasjon, da «å holde tilbake» har en intensjon. Samtidig er jeg klar over at jeg ikke har gjort det jeg skal i henhold til rutinene (jeg skulle gjort koblingen og meldt fra). En av tingene jeg har reagert på i ettertid er at jeg ble meldt uten å få beskjed fra den aktuelle kollegaen om at han meldte fra. Det tok meg tid å forstå at det hadde vært en real ting å gjøre om han ga meg en «heads up» istedenfor å late som ingenting.

En time etter at kollegaen og jeg hadde hatt vaktbytte, kom en av lederne mine inn på senteret. Det er sjeldent hun er på Dragvoll så jeg tenkte med en gang at noe var galt. (Autoritetsfrykten min er relativt intens.) I mine øyne har hun et autoritært vesen, og holdningen hun hadde da hun begynte å konfrontere meg var hard og rett på sak. Hun hadde fått beskjed om at jeg holdt tilbake informasjon om medlemmer som brukte doping, og lurte på hvorfor hun fikk høre det fra noen andre og ikke direkte fra meg. I løpet av den neste drøye timen fortsatte hun konfrontasjonen, mens jeg satt på jobb – foran medlemmer som gikk inn og ut av senteret. Det var først da jeg fortalte historien til andre jeg fikk beskjed om at det ikke er vanlig praksis for en leder å gjennomføre den typen samtale uten forvarsel, uten vitner, i et offentlig rom, i den tonen hun hadde.

I løpet av tiden hun brukte på å ta opp saken sa hun blant annet at det var ekstremt ugunstig for Sit om det kom ut at ansatte hadde kjennskap til medlemmer som dopet seg uten at vi gjorde noe med det, ettersom vi var underlagt Antidoping Norge. Hun sa at det ikke var et problem for henne om navnet hennes ble nevnt i forbindelse med en sånn sak, men at jeg måtte tenke over om det var komfortabelt for meg om mitt navn ble publisert. Hun ville deretter vite hvem jeg hadde kjennskap til at brukte stoffer som stod på dopinglista. Jeg kunne ønske jeg var i stand til å gjøre veloverveide beslutninger under omstendighetene, men det klarte jeg ikke, noe jeg har forståelse for. Autoritetsfrykten min sitter som sagt dypt. Når jeg ser tilbake på situasjonen tror jeg at jeg var i en tilstand av «frys». For mennesker som har opplevd traumer er det ikke en uvanlig reaksjon og jeg mener en autoritetsperson (les; en leder) bør ha dette i bakhodet i møte med ansatte. På oppfordring fra lederen navna jeg flere venner, deriblant en kollega. Både hasj, sopp, ecstasy, lsd, ritalin og lignende er relativt vanlig i omgangskretsen min, og ifølge lederen min var det ikke relevant hvorvidt stoffene ble brukt i forbindelse med trening eller ikke. Det viktigste var om de var beskrevet på dopinglista. Hun oppsummerte samtalen ved å fortelle hva hun skulle gjøre videre. Hun kom til å kontakte vennen min (som kollegaen min hadde overhørt meg snakke med). Hun ville også ta kontakt med HR-avdelingen, samt de andre i ledelsen, for å diskutere hvordan de best mulig kunne håndtere kollegaen jeg hadde navngitt. Innen jeg fikk kontaktet de jeg hadde navngitt for å varsle om hva som hadde skjedd, hadde lederen allerede snakket med samtlige.

Jeg reagerer på at det blir sagt én ting, mens det blir gjort noe annet. Det gjør meg provosert og det skaper mistillit. Når jeg blir fortalt at det er ugunstig for Sit om det kommer ut at de ansatte har kjennskap til dopingbruk, uten at Sit har tatt tak i det, da må det gjøres tiltak når informasjonen kommer for dagen. Jeg er klar over at jeg kun vet hva jeg har blitt fortalt. Det er mulig det er gjort tiltak jeg ikke har kjennskap til. Hvis jeg skal bedømme ut fra hva jeg observerer har det ikke blitt gjort noe. Det jeg vet er at kameraten min fikk en telefon hvor det ble uttrykt bekymring. Ingen dopingkontroll og ikke terminering av medlemskap. Det er det samme jeg tror skjedde da jeg meldte fra i 2014, ettersom han fortsatte å ha medlemskap hos Sit de kommende årene. Min forventning av hva som burde skje, basert på hva lederen fortalte, var terminering av medlemskap. Når det poengteres at vi skal ha vårt på det rene i forhold til Antidoping Norge gir det ikke mening for meg når Sit fortsetter å selge medlemskap til medlemmer Sit vet at har dopet seg. Det hadde kun gitt mening om de aktuelle medlemmene måtte gjennomføre en dopingkontroll for deretter å bli re-testet på et senere tidspunkt. En annen ting jeg reagerer på er at det ble sagt at det skulle gjøres en gjennomtenkte beslutning i forhold til kollegaen jeg navnga, for så å kontakte personen der og da. Ordene til lederen sier en ting og handlingene en annen. Det er vanskelig å stole på noen når jeg får motstridende informasjon. For meg viser det mangel på integritet. Jeg har stilt meg selv spørsmålet «hvilke forventninger kan man ha til ledelsen i en organisasjon – hva er rimelig, hva er ønskelig, hva gir avkastning og hva er destruktivt på sikt?». Kanskje jeg ikke kan forvente å bli ivaretatt emosjonelt. På den andre siden er det forventet at de ansatte yter maksimalt og bidrar til god trivsel på arbeidsplassen. Hvordan kan man yte godt om man ikke føler seg ivaretatt? Jeg føler ikke at jeg har et godt bilde av hva man kan forvente og ikke. Det jeg kan si er hva jeg har lært i løpet av tiden min hos Sit. For meg personlig er det viktig å omgås mennesker som har integritet, hvis ord og handling samsvarer, som gir meg en følelse av trygghet og som er villig til å forstå min opplevelse.

Hvordan lederen som konfronterte meg valgte å handle da hun fikk beskjed om at jeg tilbakeholdt informasjon er ikke akseptabelt. Jeg har ikke forstått det før i ettertid, etter å ha snakket med andre om det som hendte. Min første reaksjon etter å ha blitt konfrontert var tanker som «det er sikkert bare meg som overreagerer, hun har rett – jeg har gjort feil, det er rett og rimelig at jeg får tilsnakk». Jeg trodde jeg ble redd fordi jeg er sensitiv og har en lavere terskel for hva jeg tåler. Jo mer jeg har gått forholdet mitt til autoriteter i sømmene, jo mer forstår jeg at det går an til å si ifra om ting på en måte som ivaretar meg. Når jeg snakker med andre sier de at det er vanlig å kunne forvente profesjonalitet fra en ledelse. Det innebærer blant annet å bli varslet om samtalen, at samtalen ikke holdes i offentlighet, at jeg ikke mottar trusler, og at det skal være flere tilstede for å sikre at det hele går ordentlig for seg. Jeg har hørt mye positivt om samtlige i Sit-ledelsen, så jeg har tenkt at min situasjon må ha vært spesiell av en eller annen grunn, men etter å ha hørt lignende historier er det naturlig å tenke at det er et mønster. Når personer jeg oppfatter at tåler en «trøkk» sier at reaksjonen til lederen var ute av proporsjoner, aggressiv og truende – da føler jeg at det ikke bare er meg.

Jeg husker ett av de første møtene jeg deltok i etter at jeg hadde begynt å jobbe hos Sit. Det ble oppfordret til å melde seg inn i en fagforening etter at noen av de ansatte hadde oppdaget en feil i forhold til lønn. Jeg vet ikke hva saken var, det kan ha vært feil i et av kvelds- eller helgetilleggene, at noen skulle hatt lønnsforhøyelse i forhold til ansiennitet, eller at timesatsen ikke var oppdatert. Det jeg vet er at det hadde blitt gjort en feil. For et år siden kontaktet jeg fagforeningen for å spørre om helligdagstillegg. Flere hadde kommentert at jeg hadde rett på 100% overtid når jeg jobbet på en helligdag. I prosessen med å finne svar på hva jeg hadde krav på, oppdaget vi at tariffavtalen ikke samsvarte med timesatsen som stod i arbeidskontrakten. Dette gjaldt for flere av årene jeg hadde vært ansatt. Basert på særavtalen (som var gjeldende for medlemmer i fagforeningen) så det også ut som jeg skulle hatt et høyere kveldstillegg enn det jeg hadde fått utbetalt. Nesten ett år senere er saken fremdeles ikke avsluttet. I prosessen har jeg lært er det mitt ansvar som ansatt å melde fra om eventuelle feil, og det er på min kappe at det tok tid å få etterbetalt avviket i forhold til timesatsen. Jeg skulle ha meldt fra om samtlige år jeg mistenkte at var avvikende. Istedenfor meldte jeg fra om kun ett år, med en forventning om at de kom til å sjekke bakover i tid. Etter å ha meldt fra om alle årene som har operert med avvikende lønnstall fikk jeg beskjed om at det ene året ikke ble etterbetalt. Slik jeg forstår det handler det om foreldelsesfrist, og det er greit. Regler er regler. Samtidig synes jeg det er rart å ikke ville utbetale en såpass lav sum. Det hadde gitt mening for meg å gjøre en slik utbetaling for å vise at de setter pris på de ansatte, og på den måten gi meg et positivt inntrykk av Sit. Når det gjelder kveldstillegget har Sit gitt meg beskjed om at de forstår formuleringen i særavtalen på en måte som tilsier at jeg ikke har rett på etterbetaling. De har også sagt at de anser saken som avsluttet. Fagforeningen er uenig i hvordan Sit forstår tolkningen. Å bli fortalt at Sit anser saken som avsluttet føles for meg ut som overkjøring. De har bestemt seg for hvordan det er så da er det sånn.

Ut fra hva jeg forstår har ledelsen valgt å være åpen ovenfor de ansatte om at det har vært en korrigering av lønn og at saken nå er avsluttet. Dette ble informert om på det halvårlige møtet med ledelsen og de ansatte. Jeg reagerer på at de sier at saken er løst og avsluttet. Jeg forstår at saken er avsluttet fra deres perspektiv, men jeg er fremdeles i kontakt med fagforeningen, som igjen prøver å få innkalt til et møte med Sit for å diskutere etterbetaling for kveldstillegget. Jeg forstår også at ledelsen hadde uttrykt at det var beklagelig med en slik feil og det skulle bli tatt tak i. Hvordan gir dette mening når det meldes inn to separate saker i løpet av 5 år? Klarte de ikke å rette opp feilen den første gangen? Prøvde de å rette den opp?

Før sommeren ble jeg innkalt til et møte med ledelsen. Jeg ble fortalt at hensikten med møtet var å diskutere fremtiden min. På møtet fikk jeg beskjed om at jeg hadde vært ansatt i fem år, og at det er en regel om at man ikke kan være ansatt lenger enn disse fem årene. Dette ble forklart ved å vise til at et normert studieløp er på tre til fem år, og at Sit er en arbeidsplass for studenter. Jeg har en mastergrad og står sterkt i forhold til å få en yrkesrelevant jobb –studenter som enda ikke har fullført en grad vil være i en posisjon hvor de i større grad er avhengig av tilbudet til Sit. Jeg har forståelse for dette og skjønner at de valgte å ikke fornye arbeidskontrakten. Da jeg ble fortalt av en kollega at en annen kollega hadde gitt uttrykk for at «oppsigelsen» handlet om hvordan jeg hadde gjort en dårlig jobb, begynte jeg å stille spørsmål. Jeg etterspurte dokumentasjon fra ledelsen i forhold til fem-års regelen. De henvist til arbeidskontrakten hvor det står at man må være student for å kunne jobbe i Sit. Det er ikke nevnt noe om en grense på verken tre eller fem år. Da jeg tok opp dette med ledelsen fikk jeg til svar at «i arbeidskontrakten står det at studentmedarbeiderne må være studenter. Et vanlig studieløp defineres til 3-5 år. Derfra kommer 5 års grense som vi forholder oss til». Oppsummert: tolkningen de opererer med finnes ikke skriftlig, jeg må stole på at det de sier er sant. Fordi jeg ikke klarte å stole på at det de sa var sant, fortsatte jeg å sjekke ut ting jeg følte var i diskord. Jeg fant da ut at en tidligere kollega hadde vært ansatt i nærmere 10 år. Jeg synes det er betimelig å bli mistroisk med tanke på informasjonen jeg besitter.

Jeg har overveid hvorvidt jeg skal dele historien min eller ikke. Jeg er flerdelt. En del av meg er redd. Jeg føler at det ikke er greit å ha mitt eget perspektiv. Jeg føler jeg er en dårlig person som ikke bare kan godta beslutningene som er tatt. Jeg tenker at jeg ikke burde lage ringer i vannet. Jeg har fått beskjed fra flere om å ikke gå ut med saken fordi det kan få negative konsekvenser. «Ingen liker en whistleblower», var det noen som sa til meg. Ingen liker en person som ikke klarer å la en sak gå heller. Jeg er redd for å bli dømt, og jeg er redd for at ledelsen skal si «det er ikke sant».

Jeg har også en del av meg som synes grensen er nådd. Den er bestemt og tydelig. Den synes ikke det er greit med ting som ikke gir mening. Den delen av meg synes det er ironisk at jeg føler perspektivet mitt ikke blir forstått, fordi jeg vet hvor tydelige ledelsen er på at de ønsker tilbakemelding. Dette. Er. Tilbakemelding. Dette er min opplevelse. Hvis det er et ønske om tilbakemelding må den tas imot. De må søke å forstå hvordan situasjonen ser ut fra mitt perspektiv. Når ledelsen gir uttrykk for at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen jeg gir føles ikke ut som forståelse for meg. Forståelse har en annen følelse, for meg ville det føltes som åpenhet og rom. Det ville hatt en holdning som sa «du er velkommen til å komme nærmere». Jeg er i en lederrolle i jobben min, jeg vet det er vanskelig å motta tilbakemelding. For meg personlig kommer det opp utallige tanker og følelser som gjør at jeg får lyst til å forsvare meg. Det. Fører. Ikke. Til. Læring. Det fører ikke til at klienten føler seg sett, møtt, forstått eller hørt. Det krever mot å ta imot tilbakemelding når tilbakemeldingen ikke er positiv. Det er også veien å gå om man ønsker at ting skal være velfungerende i mine øyne.