Gunhild Archer, counselor

Jeg tror jeg redefinerer livet mitt det siste året. Det er vanskelig å si for sikkert når jeg er midt i prosessen, men det hender jeg har hodet over vannet og da aner jeg konturene av hva som skjer. Jeg kjenner på ordet. Re-definere. Definere på en ny måte.

Det gamle ikke er holdbart lenger. Jeg har egentlig kjent det lenge, men det er mye motstand mot å gjøre noe med det. Om jeg skal gjøre noe med det må jeg vite hva jeg vil redefinere livet mitt til, og det er ikke alltid jeg vet. Noen ganger vet jeg hva jeg vil ha, men andre ganger vet jeg det ikke. Noen ganger vet jeg det, men er hellig overbevist om at jeg ikke kan få det og dermed slår det fra meg. De siste 12 månedene har vært en rar prosess. Det er øyeblikk hvor jeg føler at alt jeg lever er en løgn. I sånne øyeblikk spør meg selv hvor mye av det jeg bruker tiden min på er ting jeg har genuint lyst til å gjøre, og hvor mye av det jeg bruker tiden min har rot i et behov om å unngå noe? Det kjennes ut som om jeg går livet etter i sømmene.

Jeg har ikke lyst til å føle meg alene så jeg snakker med mennesker jeg ikke nødvendigvis føler meg trygg på. Jeg har ikke lyst til å føle alle følelsene jeg har inne i meg så jeg drar på trening. Jeg har ikke lyst til å føle meg til bry så jeg aksepterer ting jeg ikke føler er greit. Jeg har ikke lyst til å føle meg vanskelig så jeg forteller halvsannheter eller direkte løgn. Ved å gå livet etter i sømmene – ved å stille meg selv spørsmål jeg har blitt fortalt er unødvendige og brysomme, lærer jeg hvor mye jeg gjør for å unngå noe. Det er to helt ulike følelser, hvis du kjenner etter: å gjøre noe fordi du har genuint lyst (en følelse av åpenhet), kontra å gjøre noe fordi du vil unngå noe (en følelse av restriksjon og lukkethet). I øyeblikkene hvor jeg innser at mye av livet mitt handler om å unngå, kjenner jeg at bakken under meg revner. Hva vil jeg egentlig?

Når jeg spør meg selv hva jeg egentlig vil, ender jeg ofte også med å spørre meg selv om andre vet hva de vil. Jeg sammenligner. Det føles ut som om alle andre har så lett for å leve. En del av meg forstår det, men mesteparten av meg klarer ikke å forstå. Jeg ender ofte opp med å føle at noe ved meg er feil ettersom jeg ikke klarer å akseptere verden som den er. Det føles ut som alle klarer det utenom meg. Jeg derimot, jeg trenger bare å tenke på en åtte til fire-jobb og kroppen skriker «nei». Jeg tenker på å få barn og kroppen skriker igjen et enda mer tydelig «nei». Jeg tenker på relasjonene jeg observerer og lurer på om det er meningen jeg skal være fornøyd med denne typen relasjoner. Jeg håper virkeligheten min av en eller annen grunn kun rommer mennesker som ikke er gode på intimitet og at det finnes en mulighet for å endre dette.

Det føles kravstort å ha alt jeg vil ha. Akkurat nå, i skrivende stund, har jeg tilgang til en tanke jeg ikke har kjent mye på tidligere: «alle begrensningene jeg føler er lært. Det er ikke sikkert de er sanne». Jeg har tilgang til dette perspektivet, og jeg vet det er en viktig start. Jeg vet også at det kommer til å kreve mye av meg om jeg ønsker å utfordre begrensningene. De føles som sannheter, og det finnes 32 år med erfaringer som bekrefter at de stemmer. Det er heller ikke til å komme utenom at det er en form for sannhet i begrensningene. Kanskje det går an til å leve det livet jeg ønsker og leve – det er faktisk realiserbart. Fordi samfunnet er som det er, må jeg aktivt bryte ut og skape noe nytt. Hvis jeg kunne bli fortalt dette, istedenfor å bli fortalt at jeg må godta verden som den er («du er så naiv som tror verden kan være bedre»), hadde jeg kunnet lene meg på en sannhet som åpner for muligheter. Det er handlingsmakt i en sånn sannhet. Jeg har blitt fortalt at jeg er maktesløshet ovenfor mine egne omstendigheter. Disse menneskene må selv tro at det ikke er mulig å skape endring.

Jeg redefinerer uten å egentlig tro at det er mulig. Noen ganger (egentlig ganske ofte) føles det ut som om jeg jobber for noe bedre på pur vilje. «Det MÅ finnes noe bedre», er det personlige mantraet mitt. Nei, jeg kan ikke bare «søke en vanlig jobb». Nei, jeg kan ikke bare «ønske meg litt mindre». Jeg kunne ønske jeg klare det, men til min frustrasjon går det ikke. Jeg passer ikke inn.

Det eneste jeg vet jeg kan gjøre er å holde fast ved hva jeg ønske og trenger, for så å ta et valg av gangen, en dag av gangen. Jeg hadde håpet på en følelse av lettelse, og i korte øyeblikk kan jeg så vidt føle på det. Mesteparten av tiden oppleves det som en blanding av å gå i oppoverbakke og at bakken raser under meg. Det kjennes ut som om en og en ting tas fra meg og jeg vet ikke hvem jeg er eller hvor jeg er på vei. Det kan ikke være sånn det var, dét vet jeg.