Gunhild Archer, counselor

Det du er på vei til å lese er et eksempel på hva jeg anser som kjernen av terapi. Andre ord jeg bruker for å beskrive den samme prosessen er «indre arbeid» eller «shadow work». Målet og intensjonen ved denne typen arbeid er økt forståelse rundt egne følelser, hvilke tanke- og handlingsmønstre jeg har, samt hvordan jeg forholder meg til egne følelser. Jeg utforsker med en terapeut annehver uke, men jeg gjør også mye på egenhånd. Når jeg jobber alene pleier jeg å skrive ned hva jeg føler. Så fort jeg får tankene ned på papiret opplever jeg en større klarhet rundt hva jeg bærer på. Når jeg gir rom for følelsene og åpner for å stille de spørsmål, lærer jeg ting jeg vanligvis ikke ville lært. Informasjonsmessig er det å jobbe med følelser noe helt annet enn det å jobbe med tanker.

Jeg begynte å vende blikket innover fordi jeg følte meg forvirret og frustrert. Det første jeg så var forvirringen. Jeg så et ungt barn som følte at hun ikke ble forstått. Det neste jeg oppdaget var frustrasjonen. Et litt eldre barn var frustrert over at det yngste barnet følte at hun ikke ble forstått. Den yngste jenta var åpenbart forvirret, jeg så tydelig at det var noe hun ikke forstod. Det eldre barnet forsøker, med en undertone av desperasjon, og overtale henne til og forstå, hun nærmest skriker: «Du må da se at det gir mening!». Hun forsøker nærmest å presse henne til og forstå, uten noen som helst forståelse for at hun trenger hjelp til å faktisk skape forståelse.

Det yngste barnet er  forvirret over at andre ikke forstår henne. Fra hennes perspektiv er det enkelt, hun forklarer på en åpen måte hva hun ønsker og hvorfor hun ønsker det, så hun skjønner ikke hvorfor de ikke forstår.

Mens jeg observerer henne legger jeg merke til mine egne tanker. Jeg tenker at jeg ikke kan forvente at noen skal se eller skjønne henne. Tanken «hun er bare et barn» dukker opp. Jeg ser henne som noe separat fra meg. Fra mitt perspektiv er problemet at HUN ikke skjønner at de andre ikke forstår. Holdningen jeg har er: “Hun må da innse at hun ikke kan forvente å bli sett eller forstått, hvorfor er det så vanskelig å innse?”. 

Ettersom jeg sitter med den yngre versjonen av meg, og tankene og holdningene jeg har ovenfor henne, begynner jeg å innse situasjonen… Jeg innser at hun er følelseslivet mitt, hun er en del av meg, så det jeg egentlig sier er at JEG ikke kan forvente å bli sett eller hørt. Jeg innser også at forståelsen min er begrenset. Med det mener jeg at den yngre meg ser hvilke mennesker som ikke forstår henne. Hun forstår ikke hvorfor, noe jeg plutselig forstår… Selvfølgelig forventer hun at de voksne rundt henne skal se og forstå henne. Det er JEG som har vært problemet, det er JEG som ikke forstod.

Jeg kan se for meg situasjonen jeg beskriver er vanskelig å forstå med mindre du har jobbet med din egen bevissthet. De fleste av oss forstår ikke hva det vil si å ha et følelsesliv, vi er ikke klar over hvordan vi forholder oss til vårt eget følelsesliv, eller hvilke holdninger vi har til det. Den unge versjonen av meg er som et polaroidbilde jeg bærer inni meg. Bildet representerer det jeg opplevde da jeg var liten og opplevelsen er farget av forståelsen jeg dannet meg som barn. Jeg kan ikke avfeie opplevelsen, samtidig vil jeg bryte fri fra forvirringen som farger perspektivet mitt hver gang den unge versjonen av meg dukker opp. Ideelt sett skulle en voksen satt seg ned med meg da jeg var barn og forklart at ikke alle mennesker evner å se meg. Nå som jeg er voksen kan jeg gjøre dette selv, ved å gjøre det jeg har gjort i løpet av denne teksten: Rette blikket mot det som foregår inni meg.

Hva barnet i meg følte ikke ble forstått kommer i neste post. Stikkord er: kjærlighet, frihet, monogami versus ikke-monogami, behov, trygghet, sjalusi osv. Jeg kommer også til å utforske frustrasjonen.