Gunhild Archer, counselor

Jeg har lyst til å forklare hvordan jeg håndterer situasjoner hvor jeg føler meg urolig, irritabel, og/eller frustrert. Verktøyet som aldri svikter er å skrive. Målet når jeg skriver er i første omgang økt bevissthet. Jeg kjenner følelsen av å være i konflikt med meg selv, og vet at urolighet, irritabelhet og frustrasjon er indikasjoner på motstridende behov og følelser. Jeg vet også at den eneste måten å få det til å stoppe på, er ved å forstå situasjonen inni meg. Ikke situasjonen jeg irriterer meg over, men hva situasjonen bringer opp. Alle de originale tankene/følelsene er i kursiv. Jeg har også refleksjoner rundt det jeg uttrykker. Alle prosessene mine går fra uttrykk til refleksjon, tilbake til uttrykk, så mer refleksjon. Alt som er i vanlig skrift er en blanding av refleksjon og stemmen min som forklarer hvordan jeg går frem i løpet av prosessen. 

Jeg begynner med å sette ord på det som er lengst fremme i bevisstheten. Denne gangen var jeg i en intens indre dialog med en jeg dater. Jeg prøver enten å beskrive følelsen jeg har i kroppen, eller sette ord på hva stemmene inni meg sier. Ved å sette ord på hva som er “først”, eller mest aktivt, passer jeg på å ikke hoppe over noe. Jeg har en tendens til å ville «fikse» ting, så å fokusere på det som er «først» hjelper meg å være tilstede, så jeg sakte men sikkert beveger meg dypere gjennom de ulike lagene av konflikten. Jo dypere jeg kommer, jo mer forstår jeg. Å introdusere bevissthet på denne måten regulerer følelsene mine.

Det er noe som er låst i han. Han har “horse blinders”. Desperasjon. Jeg MÅ få han til å se meg, jeg MÅ få han til å forstå.

Dette er det første jeg kjenner på. Det føles ut som det er intenst viktig å få han til å se meg. For å komme videre i prosessen spør jeg meg selv hvorfor det er så viktig.

Hvis ikke jeg får han til å forstå blir jeg avstengt. Jeg kommer til å lukke meg. Jeg blir uinteressert. Jeg kommer ikke lenger til å bry meg om han på samme måte. Jeg kommer til å stenge han ute. HAN kommer ikke til å ha lyst til og prøve å få det til og funke mellom oss, så da er det slutt.

Jeg reflekterer over det jeg har oppdaget så langt. Jeg ser en person som ikke ikke er villig til å være i relasjon med meg. Jeg ser også hva som skjer om JEG slutter å prøve… De kommer til å være skuffet over at relasjonen ikke fungerer, og legge skylden på MEG for at det ble sånn. Det vil være MEG som er problemet. Hvordan kan jeg vite at de kommer til å skylde på meg, og hvorfor sier jeg «de», snakket jeg ikke om personen jeg datet? Situasjonen med han jeg dater gjenspeiler en situasjon jeg har opplevd tidligere. Jeg jobber med et minne. Den opprinnelige situasjonen omhandler foreldrene mine. Når jeg kjenner på den forventede reaksjonen er det en forutseelse av reaksjoner som HAR hendt, det er ikke representativt for hva som KAN skje. Det vil si, det er en indikasjon på reaksjonen jeg kan forvente fra foreldrene mine – det har jeg lært, men det er ikke en indikasjon på hvordan daten min kommer til å reagere.

Jeg er oppslukt av skyldfølelse. Samtidig skjønner jeg logisk sett at det ikke er min feil, men å vite det mentalt er ikke nok. Jeg trenger å kjenne det i kroppen. Jeg trenger å få tanken «det er ikke min feil» ned i kroppen. En ting som hjelper er å finne frem fantasidatteren min, hun er et kraftfult verktøy. Hun er 6 år og er på mange måter meg da jeg var ung. Jeg ser for meg situasjonen hvor hun prøver å få han til å forstå, og hvor uinteressert han er. Det første som slår meg er hvor vondt det er å se hvor desperat hun er, hvor iherdig hun prøver. Hun tror oppriktig alt ansvaret hviler på henne, det streifer henne ikke at han ikke er interessert. Det er en situasjon jeg ikke vil at hun skal oppleve, så jeg tar henne vekk. Jeg snakker til henne mens jeg bærer henne bort, så situasjonen skal synke inn:

Du har lov til å føle deg frustrert. Jeg skjønner at du prøver å få han til og forstå og det gir mening at du blir mer intens i fremstøtene dine. Han sier han har lyst til å forstå, men det er ingenting i holdningen hans som forsøker å lytte, stille spørsmål, være åpen, eller å forsøke og sette seg i din situasjon. Jeg vil ikke at du skal bruke energien din på mennesker som han, det finnes andre du kan ha som venner.

Det er fremdeles noe som føles uforløst ut. Jeg vet det er vanlig å skape mening rundt situasjoner vi oppleve, og at det kan hindre forløsning, så jeg begynner å lete… Jeg stikker meg selv to spørsmål:

(1) Hva ville det betydd hvis du fikk han til å forstå? Svar: Det hadde ikke vært meg som var problemet. Det hadde ikke vært min feil at jeg ikke fikk det jeg ville. 

(2) Hva betyr det at du IKKE får han til å forstå? Svar: Det er min feil at jeg er alene. Det er min feil at folk gir opp.

Jeg gir meg selv tid til å sitte med svarene, men forløsningen kommer ikke. Det føles fremdeles bedre ut å prøve og få folk til å forstå enn å forlate situasjonen. Jeg har ikke lyst til å fortsette prøve-dynamikken, så jeg fortsetter å lete etter stedet hvor skoen trykker. Jeg sitter med spørsmålet «Hvorfor er det bedre å prøve, hvorfor kan jeg ikke forlate situasjonen?».

Det er som om det er sånn det skal være, jeg skal ikke ta det objektive perspektivet. Jeg skal ikke ta et skritt tilbake og se/si at det ikke funker. Det er slemt å la de være igjen uten at de forstår hvorfor jeg ikke snakker med dem lenger. Jeg bør bry meg. Jeg kan ikke si at jeg bryr meg og vil hjelpe hvis jeg gir opp. Jeg føler at jeg tror jeg er bedre enn dem. Det føles respektløst. Jeg føler at andre kommer til å dømme meg, de kommer til å si at jeg ikke bryr meg. Alt er min feil siden JEG er den som gir opp og går fra dem.

Jeg reflekterer over det jeg har skrevet. Det første som slår meg er denne setningen «Jeg bør bry meg». Jeg tror at HVIS jeg går, betyr det at jeg IKKE bryr meg. Det er feil. Det neste som slår meg, er at det er meningen jeg skal være oppslukt i tanken om at det er min feil. Familiesystemet avhenger av at jeg spiller rollen som skyldbukk. Jeg bærer på en ekstrem sterk, implantert følelse av skyld. De vil at jeg skal klandre meg selv.

Det er nå setningen «det er ikke min feil» synker ned i kroppen.

Det er ikke min feil.

De har et ansvar å ta, om de ønsker å forstå.

Det slår meg at det er her skoen trykker. Hva kommer til å skje om jeg IKKE er villig til å si at det er min feil, men krever at de tar en samtale? Kjenner jeg de rett kommer de ikke til å være villige til å ta eierskap. De kommer til å fortsette legge skylda på meg. Nå som jeg VET det ikke er min feil kommer jeg ikke til å finne meg i at de behandler meg sånn. Jeg mer jeg jobber med meg selv, jo mindre villig er jeg til å delta i den typen relasjoner. Til syvende og sist handler det om valg. Mitt valg i forhold til hvem jeg godtar å ha i livet mitt.