Gunhild Archer, counselor

I det forrige innlegget mitt sa jeg at potensielle overgripere, de som allerede har forgrepet seg, samt de som mistenker at noen begår ovegrep, må tørre å snakke om det. Hvis vi ønsker et samfunn hvor barn ikke blir utsatt for overgrep må vi også klare å ta ta imot.

Pedofili er et stigmatisert tema, kanskje det mest stigmatiserte. Den vanligste reaksjonen jeg møter når jeg snakker om overgrep er «sånne folk fortjener å dø», og en sånn holdning er ikke et insentiv for å åpne seg. Vi må skape et positiv insentiv for å fortelle. Kan vi finne en intrinsik motivasjon for å ta imot noen som ønsker og fortelle?

Det er en kunst å lytte. Det krever også kunnskap å vite hvordan man skal møte den man lytter til. Du opplever minst én situasjon hver dag som gir deg en mulighet til å bli en bedre lytter. Hvis du ønsker å bli bedre, spør om tilbakemelding. «Føler du deg hørt?» … «Er det noe jeg kan gjøre for at det skal oppleves enklere å åpne deg?»

Tidligere i år snakket jeg med en av Norges ledende eksperter på behandling av pedofile. Han fortalte en historie om en gutt i tenårene. Guttern hadde følt seg opphisset etter å ha sett et yngre barn i en seksuell setting. Han var livredd for at han var pedofil og tenkte på å ta livet sitt. Det er enkelt å tenke på den ekle onkelen som ondskapsfult tvinger seg på nevøen eller niesen sin, eller faren som sniker en hånd under dyna når det er leggetid for datteren hans, når vi hører ordet «pedofil». Dette er et unyansert bilde som tar bort menneskeligheten til den som begår overgrep. Når vi tar bort menneskeligheten til den som gjør overgrep hindrer det oss å finne gode løsninger.

En digresjon: noe jeg oppdager ettersom jeg skriver dette innlegget er forskjellen på å kalle noen en «overgriper» versus «en person som begår overgrep». Å kalle noen en overgriper tar gjør personen todimensjonal. Når jeg ser på overgrep som en handling kjenner jeg et ønske om å forstå hvorfor personen utførte overgrepet/overgrepene – det gjør personen mer menneskelig . Kan det ikke sammenlignes med følelser som aktiverer / motiverer til handling? Visse situasjoner vekker sinne. Fordi vi har ulik bagasje vil ulike situasjoner gjøre oss sint, så følelser er til en viss grad knyttet til vår personlige historie. Ideelt sett er vi i stand til å regulere følelsene våre så vi bevisst kan velge hvordan vi ønsker å reagere, men alle (mange – kanskje de fleste) har ikke lært hvordan vi skal møte eller forholde oss på en sunn måte til egne følelser.

Om vi skal skal et samfunn hvor overgrep ikke eksisterer vil løsningene være knyttet til hvordan vi forstår den som begår overgrep. Er det medfødt og kan ikke «behandles», lås de inne. Eventuelt gå for løsningen de fleste i omgangskretsen min foretrekker: henrettelse. Hvis seksuell tiltrekning mot barn kommer av noe vi har opplevd som deretter formet oss blir spørsmålet: kan det «behandles»? Man kan ha seksuell tiltrekning mot barn uten å utføre overgrep. Et relevant spørsmål blir da: hva gjør at man handler på tiltrekningen man har, samt oppfølgingsspørsmålet: kan man avlære handlingen/lære en ny handling?

Vi har størst håp om å skape et overgrepsfritt samfunn om tiltrekningen er lært og kan «behandles».

Hva om tiltrekning læres gjennom uskyldige situasjoner, for eksempel ved at man som barn har en bestevenn man har overstrømmende kjærlighet for. Kjærlighet, livsglede, og sensualitet henger nært sammen. Bestevennen forsvinner brått ut av livet og følelsene legges lokk på. De ligger i dvale, men tretti år senere kommer følelsene tilbake og man opplever en uforklaring sterk dragning mot barn. Kanskje bestevennen ikke trenger å forsvinne og følelsene legges lokk på for at de plutselig skal dukke opp i voksen alder.

Kommer man til å forgripe seg hvis man har riktig rammeverk til å forstå tiltrekningen man opplever? Hva om man har tilgang til verktøy så man kan forløse følelsene, eventuelt kanalisere følelsene på en måte som ikke gjør skade?

Å gjøre noe mot noen sin vilje er dysfunksjon. Dysfunksjon oppstår ikke i et vakuum, og kan heller ikke løses i et vakuum.

Hvis vi godtar en forenklet forklaring og sier til den som utførte overgrep «du begynte, fiks det» og lar byrden være på individet alene, unnlater vi ikke da å erkjenne at vi ikke lever i et vakuum? Personlig tror jeg det meste kan løses med forståelse og kjærlighet, og jeg finner verdi i å være i situasjoner SAMMEN?

Å sette en overgriper, en kriminell, en drapsmann, hvem som helst som har gjort noe galt, i fengsel og forvente at de skal lære alene kan sammenligned med å sende et barn på rommet for «timeout» når de har gjort noe galt. Uavhengig av alder og om vi «skulle visst bedre»; vi trenger alle kjærlighet, å kunne snakke uten å dømmes, tålmodighet, og veiledning for å forstå hva vi har gjort galt. Hvis du er på nippet til å kommentere «Men de er voksne, påstår du virkelig at de ikke vet det er galt å forgripe seg på et barn?!» mangler du forståelsen som er nødvendig for å løse problemet.